Sosialisering

Før jeg går mer detaljert inn på hva sosialisering påvirkes av, så vil jeg prøve å forklare hva ordet sosialisering betyr.

Ifølge Imsen så omfatter sosialisering både den målrettede eller tilsiktede og den ikke-målrettede eller utilsiktede påvirkning av individet. I de tidligste barneårene skjer vanligvis oppdragelsen gjennom familien, og etterhvert vil barnehagen og skolen komme inn og bidra aktivt som "hjemmets forlengede arm" i oppdragelsen. Dette kan vi kalle systematisk oppdragelse(formell sosialisering). Etterhvert som barnet vokser til, så vil barnet bli påvirket og formet både direkte gjennom systematisk oppdragelse, og indirekte gjennom forventninger og innflytelse som foreldrene ikke har kontroll over. Indirekte påvirkning(uformell sosialisering) kan være impulser barnet får utenfra fra massemedier, jevnaldringer og fra barne- og ungdomskultur.

Man kan ut i fra disse utsagnene si at sosialisering er kombinasjonen av systematisk oppdragelse og indirekte påvirkningskraft utenfra, eventuelt at sosialisering er prosessen som gjør det kulturløse og biografiløse barnet til samfunnsdeltaker.

Ifølge Aasen så defineres en vellykket sosialisering at "at individet tilegner seg kunnskaper og verdier som gir mestrings- og handlingsgrunnlag i forhold til de krav, utfordringer og muligheter som individet vil møte i sitt miljø. Individet oppnår m.a.o. samfunnsmessig kompetanse og føres inn i et verdifellesskap."

Underveis i barnets liv, vil denne sosialiseringsprosessen bidra til å utvikle:

Psykisk kompetanse: følelser, motiver, selvrefleksjon, uttrykksmåter og estetikk.

Sosial kompetanse: samhandlings- og kommunikasjonsevner, væremåter, empati, argumentasjons- og konfliktløsningsferdigheter m.m

Kulturell kompetanse: kunnskaper, verdier, normer.

Som det forhåpentligvis kommer frem i teksten over, så vil individet bli påvirket på forskjellige sosialiseringsarenaer. Dette kan være alt fra hjemmet, skolen, fritidsklubben ol. Man kan også si at sosialiseringen har to sider. Den primære sosialiseringen som er gjennomgripende og total, og former hele personligheten, mens den sekundære sosialiseringen bygger på den primære, og er en del-sosialisering som vi for eksempel trenger for å fylle bestemte roller eller rollefunksjoner. Med dette i bakhodet, så kan man kanskje si at samfunnet og miljøet påvirker individet, samt at individet påvirker samfunnet og miljøet.

I et samfunn som dagens samfunn, så blir alle, uansett alder, påvirket av forskjellige faktorer, selv om det nok er de yngste som blir sterkest påvirket. Mye har forandret seg gjennom tidene, og påvirkningsmidlene er helt annerledes i dagens samfunn anno 1901. Der er så klart veldig mange krefter som er på å forme individet, men i denne bloggen velger jeg å ta for meg massemedienes makt og innflytelse. I dag har massemedia en utrolig innflytelse på ungdom, og anses nok som den største innflytelsemekanismen utenfra. Vi blir i dag oversvømt av reklamer der store kjente stjerner blir fremstilt som det perfekte mennesket, og hvem vil vel ikke være lik dem? Når man ser nettop disse flotte stjernene på tv/magasiner som slanke og vakre, så glemmer man ofte at reklame er reklame, og ikke alltid sannheten. Når man ser modeller i magasiner, så er de ofte retusjerte til det perfekte, noe som gjør at vi "dødelige" ikke har mulighet til å bli like flotte som de er på det retusjerte bildet. Men selv om vi innerst inne vet dette, så prøver vi hele tiden å bli som de ser ut.

Massemedia er så mye mer enn bare tv-reklamer. Når man leser at barn og ungdom ser i gjennomsnitt 2 timer tv hver dag, så betyr dette at de blir påvirket av andre ting enn bare reklamer. I dagens samfunn har det blitt veldig populært med reality-serier, med tema om å drite ut seg selv og andre. Det barn ikke skjønner er jo at det deltakerne gjør i disse programmanene, ikke er en betegnelse på hva de gjør i den virkelige verden. Problemet som skapes gjennom slike programmer er at barn og ungdom synes de på tv er veldig kule, noe som fører til at de adapterer deres stil i sitt eget daglige liv. Dette fører til at de kanskje vil oppdage at miljøet ender opp med å karakterisere de som umodne eller infame.

Et annet tema som har vært mye oppe i de siste årene er voldelige dataspill, og påvirkningskraften disse spillene har på individets handlekraft.

Man ser oftere og oftere på nyhetene om skolemassakrer, der barn helt ned i 9 års-alderen skyter vilt rundt seg på skolen. Dette var tidligere noe som bare skjedde i det "store utland", men i det siste har både skytedrama og bombetrusler blitt mer og mer utbredt også i Norge. Jeg skal ikke påstå at voldelige spill har all skyld for dette, men kombinasjonen mindre kvalitetstid hos familien og voldelige spill, kan nok ha en stor innvirkning til disse dårlige veivalgene mange tar.

Man hører ofte at "alt var mye bedre i gamledager". Dette kan være helt riktig, men på grunn av massemediene, så er det ikke godt å vite. I "gamle" dager så kom nyhetene ofte ikke lenger enn til bygda/byen det skjedde i. I dagens samfunn der teknologien raser avgårde i et imponerendes tempo, tar det ikke lange stunden fra noe tragisk har skjedd i USA, til nyheten når oss her i Norge. Dette gjør at vi blir mer bevisst på hva som skjer i verden den dag i dag anno "gamle dager". Det at nyhetene sprer seg så raskt som det gjør i dag, er ikke nødvendigvis bare bra. Mange blir imponert av blant annet disse skolemassakrene, noe som kan føre til at de velger å få oppmerksomhet på samme måte som de i nyhetene. Heldigvis så blir flesteparten trist over å se disse hendelsene, men uheldigvis så blir alltids noen imponert over dette, som igjen kan føre til at de selv tar et uheldig veivalg i livet. Jeg tror vertfall alt i alt at for å snu denne trenden, så må vi stoppe opp og tenke oss om. Vi må huske at barn er barn, og at man må huske på at de ikke kan skjønne alvoret i alt rundt dem. Om man skaper et godt og trygt miljø rundt dem, vil vi nok kunne forebygge en eventuell fremtidig katastrofe...både for enkeltindividet, miljøet og samfunnet.

Den gode elevsamtalen

Denne uken tenkte jeg at jeg skulle ta for meg den gode elevsamtalen. Dette er et tema som jeg ikke kan huske var et tema da jeg gikk på skolen, som er lenge siden, men som nå er blitt ekstremt viktig i dagens skolesystem.

For å beskrive "definisjonen" på hva en elevsamtale er, velger jeg å ta i bruk følgende sitat fra "elevsamtalen - en kilde til danning og vekst". I følge Limstrand "er det en samtale mellom lærer og elev, eller ei gruppe elever. Elevsamtalen skal være formalisert og en delvis systematisk samtale. Samtalen skal være retnings- og utviklingsorientert og samtidig være en kilde til danning og vekst".

Man kan dele opp den gode elevsamtalen i to kategorier. Den ene er den samtalen man har med en elev under fire øyner, og den andre er det man kalle en light-versjon, der man snakker med eleven for å skaffe seg bekjentskap. Dette ble enkelt forklart, men jeg skal forsøke å utdype dette litt bedre.

I følge oppløringsloven, skal læreren ha "jevnlig dialog med eleven om utvikling". Om man går litt nær viktigheten med elevsamtalen, så kan man si at der er flere punkter som må komme frem. Ved å elevsamtaler, så kan man ut fra informasjonen man får frem i jevnlig dialog med eleven kunne får klargjort hvordan den enkelte elev har det faglig, sosialt og kulturelt. Ved å få klarhet i nettop disse punktene så kan man også som lærer tilpasse opplæringen ut fra den enkeltes nivå og kompetanse. Jeg har også bevist brukt ordet dialog og ikke monolog. Grunnen til dette er at om man som lærer står for "snakket", så vil man ikke lære noe om eleven. Eleven vil føle at han blir forhørt, noe som vil føre til at han eller hun blir defensiv og ikke føler seg tilpass. Gjennom dialog eller samtale, så vil eleven føle at læreren bryr seg, og på den måten kanskje også åpne seg mer opp. Det er ikke bare hva som blir sagt under slike omstendigheter som er viktig, men også kroppsholdningen. Dersom læreren sitter der som en "sjef" med kryssete armer, så vil også kroppsholdningen til læreren gjøre at eleven føler seg forhørt.


NO NO NO NO!!!!!!



Som jeg sa tidligere, så har jeg aldri opplevd en elevsamtale mens jeg gikk på grunnskolen, men gjennom arbeidslivet så har jeg opplevd både gode og dårlige medarbeidersamtaler, en paralell man godt kan trekke. Når det kommer til hvorfor jeg følte noen av samtalene var dårlig, var rett og slett at jeg følte fokuset var en helt annen plass enn hos meg, da min sjef var "mer" opptatt av mobiltelefonen enn meg. Personen fulgte også slavisk spørsmålene som var satt opp, og det ble en ganske kunstig samtale. Ut i fra mine egne erfaringer og det jeg har lært på skolen, så vil jeg nok sette opp følgende punkter som er viktig for å kunne gjennomføre en konstruktiv elevsamtale.

Noen viktige punkter i tilfeldig rekkefølge man kan prøve å huske på når man skal ha en elevsamtale

1. Gå gjennom hva som skal gjøres i plenum med klassen, slik at man kan unngå eventuelle misforståelser som kan gjøre at eleven "frykter" det som de har i vente.

2. Om der er et tema, gi elevene spørsmål som vil bli stilt i god tid slik at de har tid til å tenke gjennom hva de synes om det som vil bli tatt opp.

3. Ha full fokus på elev og ikke på deg selv. Skru av mobil og be om å ikke bli forstyrret av andre under samtalen.

4. Tenk over hvordan eleven ser deg. Ikke sitt med kryssende armer eller på et podium som gjør at du ser ned på eleven. Dette vil føre til at eleven kan se på deg som "dømmende".

5. Ikke ha ansvar for mer enn ca 12 elever pr år, og det kan også være smart å bytte på hvem som har ansvaret for hvilke elever.

6. For optimal utbytte bør det settes av minimum 10 minutter, og en øvre grense på 20 minutt. Dette må selvfølgelig tilpasses og evalueres fortløpende.

7. En elevsamtale bør ha som mål å gi en elev motivasjon og ikke depresjon.

8. Prøv å gjøre slik at elevsamtalen blir en dialog/samtale der begge sine synspunkter kommer frem. IKKE les opp spørsmålene og la eleven vente mens du skriver ned svarene.'

9. Møt forberedt opp til samtalen.

10. Det viktigste av alle punkter tror jeg er at man må følge opp samtalen! Ikke lov noe du ikke kan holde, og ta opp igjen punkter fra tidligere samtaler.

Her ble det mange punkter, men jeg tror at om man skal kunne få en konstruktiv elevsamtale, så må man være strukturert og ha fokus på en ting, nemlig eleven.

Jeg nevnte også overfor at der var en "light-versjon". Her handler det rett og slett om den daglige dialogen man har med elevene. Man kan finne ut mye om en elev gjennom elevsamtaler, men jeg tror nok man finner mer ut om en elev om man tar seg tid til samtale med den enkelte elev i det daglige virke. Ved å skape seg tillit hos elevene gjennom både faglige og utenomfaglige samtaler, så kan man få et større utbytte når man da skal ha elevsamtalen på "tomannshold".

Effekten av tilbakemeldinger

De siste ukene har vi diskutert hvordan man skal vurdere andres arbeid og gi en konstruktiv tilbakemelding. I den sammenheng har vi blitt introdusert til metoden "two stars and one wish" som jeg kommer nærmere inn på senere.

Tilbakemeldinger i hverdagen er viktig, både for de voksne og barn, men det er måten tilbakemeldingen blir utformet og formidlet som er det viktigste. Man kan si at man har to typer tilbakemeldinger, de som bare sier at du har jobbet bra og ikke noe mer, og den effektive tilbakemeldingen som gir personen svar på tre spørsmål:

Hva er målet: her får personen tilbakemelding om hva målet med økten/oppgaven var, også kalt "feed up".

Hvor er jeg i forhold til målet: her får personen tilbakemelding om hvordan han/hun ligger ann i forhold til det fastsatte målet. Hva man gjør rett og hva man gjør feil, også kalt "feed back".

Hvordan jeg skal nå målet: her får personen tilbakemelding om hvilke aktiviteter som må til for at han/hun skal nå målet, også kalt "feed forward".

Kanskje et av de mest ømfintlige temaene som ble tatt opp mens vi gikk gjennom hvordan man gir tilbakemelding var om ros alene hadde noen effekt. Det ble vist en undersøkelse gjort av Hattie og Timperley at ros, belønning og straff ikke hadde noen bevist konstruktiv eller læringsbasert informasjon, noe som skapte diskusjoner.



Om man tenker at tilbakemeldingen i seg selv bare skal handle om hvordan og hvorfor, så kan jeg si meg helt enig i dette. Om man som lærer bare sier flott jobbet eller dette var bra, vil ikke eleven vite hva som er bra og hva som kan bli gjort annerledes, men om man kombinerer ros og konstruktiv tilbakemelding, så tror jeg man vil oppnå mer. Jeg har så klart ikke noen statistikk bak dette utsagnet, men jeg mener at alle får en god selvfølelse om de får ros.

Et eksempel på dette har jeg fra da jeg var på allidrett med jentungen min. Hun såg tydelig opp til sjefen for allidretten som gikk rundt og "inspiserte" smårollingene. Når hun nærmet seg min datter, så såg jeg ansiktet hennes hele tiden var oppmerksom på om "sjefen" såg hva hun gjorde. Jeg distanserte meg for å observere hva som ble sagt, gjort og hvilke reaksjoner som ville komme ut av dette. Heldigvis så "sjefen" hva hun gjorde og skrøt over hvor flink hun var til å balansere uten å gå noe nærmere inn på hva hun gjorde rett eller feil. Ansiktet til datteren min lyste opp og jeg så at hun ble oppriktig glad og stolt. Dette førte videre til at hun fikk en selvtillit som tydelig kom frem i måten hun utførte de andre øvelsene. Så spørsmålet jeg stilte meg var da "hva om "sjefen" ikke hadde bemerket hva hun gjorde" og "hadde hun blitt like motivert til å fortsett om hun ikke fikk rosen hun fortjente"?
Dette eksempelet er ut i fra en 3 år gammel jente sitt perspektiv, men jeg tror også man som eldre vil få samme stoltheten og selvtilliten av bare det å bli sett av andre eller noen du ser opp til.

Nå tror jeg kanskje Hattie og Timperley tenkte mer på tilbakemeldinger i forhold til skole og oppgaver når de kom med dette utsagnet, og da er det jo så klart viktig å også komme med konstruktiv veiledning/tilbakemlding.

Jeg nevnte over at vi også ble introdusert for tilbakemldingsmetoden "two stars and one wish". Dette er en metode jeg tror kan være effektiv. Metoden går ut på å gi eleven to stjerner for hva de har fått til, samt gi et ønske om hva de skal jobbe mer med eller bli bedre på. Problemet til de fleste av oss er at det er vanskelig å si noe som kan såre andres følelser, og i den sammenheng sier vi ofte at dette var bra bare for å komme lett unna. Om man gjør dette så vil eleven bli stående på stedet hvil og ikke utvikle seg videre da eleven tror at det som blir gjort er riktig. Ved å bruke "two stars and one wish", så vil man som lærer kunne gi en konstruktiv tilbakemelding om både målene som er satt, om hvor eleven står i forhold til målene og hva evt. eleven må gjøre for å nå målene. Det skader heller ikke om man, dersom arbeidet virkelig er bra, åpner med å si "dette var bre arbeid" før man deler ut stjerner og ønsker.

Avslutningsvis så vil jeg bare si at en tilbakemelding kan både glede og knuse en person, så det er viktig at før man gir tilbakemeldinger tenker grundig gjennom hvilket utfall det vil gi. Vi skrev tidligere om motivasjon hvor jeg nevnte blant annet hvor viktig selvfølelsen er for motivasjonen. Jeg tror om man klarer å gi noen konstruktiv ros, så vil man kunne skape en god selvfølelse hos mottakeren, som igjen fører til økt motivasjon og innsats.

Motivasjon

Hvor kommer denne motivasjon fra og hva betyr egentlig ordet motivasjon?

Når jeg slår opp på wikipedia, så står der "motivasjon defineres ofte som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like og det som gir den mål og mening. Motiverte mennesker er mennesker som kommer i gang, viser engasjement og målretthet, viser utholdenhet og ofte har positive tanker om arbeid eller prosjekt". Imsen har en litt kortere definisjon og skriver følgende om motivasjon "motivasjon defineres ofte som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like og det som gir den mål og mening".

Vi har denne uken diskutert dette forunderlige ordet på skolen. Medelever har tatt frem eksempler på erfaringer de har hatt om motivasjon, og ut i fra disse kan man trygt si at motivasjon er noe man kan få fra sitt indre, men også fra ytre forhold. Dette kalles indre- og ytre motivasjon.

Indre motivasjon er når du klarer å holde aktiviteten gående fordi du har interesse for saken, lærestoffet eller handlingen i seg selv. Interesse for noe kan man få ved at man synes noe er morsomt eller meningsfullt.

Av og til så holder det ikke bare med indre motivasjon, og da er det viktig å skaffe seg motivasjon fra andre hold også kalt ytre motivasjon. Dette er at du som person ser at du kan oppnå en belønning om du klarer å utføre handlingene som må til for å nå målet. Det trenger ikke nødvendigvis være penger eller andre fysiske goder man oppnår, men også den gode indre følelsen av å mestre noe.

Motivasjon er med andre ord noe du kan finne selv, noe du kan gi andre og noe du kan få fra andre.



Noe vi også har diskutert er hvilken motivasjonsfaktor som kommer først, og hvilken som er viktigst å bruke? Jeg mener at ytre motivasjon er noe som av og til må til, men hovedmotivasjone bør til syvende og sist være den indre hos det enkelte individ. Dersom barn ikke blir "lært" opp til å finne motivasjonen selv, så vil det bli mange gulrøtter som må deles ut, og hva skjer da når du til slutt står igjen med gulrøtter som ikke lenger frister? Jeg er vertfall ganske så sikker på at da blir det også slutt på tålmodigheten og pågangsmotet til den enkelte. Ytre motivasjoner er noe man godt kan bruke, og kanskje spesielt i grunnskolen, men problemet kommer når barnet må begynne å ta egne valg her i livet. Hva skal de da velge når de hele livet har blitt oppdratt til å motta motivasjon fra andre?

Der er spesielt en motivasjon jeg har bitt meg merke til, nemlig prestasjonsmotivasjon. Prestasjonsmotivasjon handler om trangen vi har til å utføre noe som er bra i forhold til en eller annen kvalitetsstandard. Når jeg leser at det handler om å prestere, om å lykkes med utfordringer og rett og slett gjøre det bra, så tenker jeg på et annet ord som kalles konkurranseinstinkt. Hva hadde vel livet vært uten utfordringer? Det første jeg tenkte da jeg hørte ordet motivasjon var "må man ikke oppleve nedturer for å motiveres til oppturer?". Idrettsutøvere er ofte kjent for å ha et høyt konkurranseinstinkt. Grunnen til dette er kanskje at når man vet hvor surt det er å tape, så blir man automatisk motivert til å kjempe for å slippe å oppleve den nedturen nok en gang.

Jeg tror at det det er viktig at vi som menneske må tørre å ta utfordringer. Utfordringen og ambisjonene bør så klart ligge innenfor de grensene vi mener er oppnåelige, og derfor er det viktig at vi som lærere setter både kortsiktige og langsiktige mål gjennom samtale med den enkelte elev. Ingen er perfekt i alle fag eller situasjoner, men det betyr ikke at vi er uduglige. I noen tilfeller er det helt greit å bare ligge midt på treet, eller til og med under gjennomsnittet. Det handler om å kunne sitte igjen med en god selvfølelse av at man har gjort så godt som man kan ut fra de forutsetningen man har. Om man tenker seg at et barn har høy selvtillit på noen felt og lav selvtillit på noen felt, så kan man si at selvfølelsen er gjennomsnittet eller midt i mellom disse to ytterpunktene. Jeg tror at det er akkurat denne selvfølelsen man som lærer må prøve å gi eleven. Dersom eleven har en god selvfølelse og tro på at man betyr noe hos seg selv og andre, så vil man også tørre å tro på at man kan klare noe, som igjen er grunnlaget til at vi tør å motivere oss til å ta imot utfordringer.

Motivasjon er vanskelig og det er helt klart lettere å sitte på sidelinjen å si hva man bør gjøre og ikke gjøre, men jeg tror at om man som lærer klarer å se den enkelte eleven, samt overbevise eleven om at du virkelig bryr om hvordan han/hun gjør det, så kan det være nok til at eleven tør å bli positiv til seg selv og utfordringen i selve arbeidet som må til for at han/hun skal nå målene som settes.

C.Grant skrev en gang "few people recognize an opportunity, because it comes disguised as hard work"

Konstruksjon og design

Da er vi i gang med bloggingen igjen, og denne gangen skal jeg fortelle litt om prosjektet vi har jobbet med de siste ukene.

Prosjektet startet mandag 12 januar. Her møtte vi mannsterke opp for å få en grunnleggende gjennomgang om hvilke hensyn man må ta når man skal bygge en bro. Vi lærte også om de forskjellige broene vi har og hvilke bruksområder de egner seg til. Vi var også ute og bygde en hengebro ved hjelp av 4 "staurer", tau og muskler. Når vi var ferdige med dette, gikk vi inn og tok et valg om vi ville bygge en fagverksbro av papir som skulle tåle 1kg, eller en hengebro av papp som skulle kunne bære to lekebiler. Vi var ganske enige på gruppen om at hengebro hørtes mest spennende ut, så valget falt på det.

Dagen etter gikk vi på høyskolen i Haugesund for å begynne på mesterverket vårt. Vi søkte på nettet etter broer vi syntes var fine og valget falt på Clifton suspension bridge, en bro som sies å være kronen på verket til den britiske ingeniøren Isambard Kingdom Brunel(1806-1859).


Etter at vi hadde bestemt oss for denne broen, satte vi oss ned og lagde en skisse over hvordan vi skulle kunne konstruere denne broen i papp, samt at vi delegert oppgavene.

En av tingene vi fant ut, da hengebroer kan bli opp til 3000 meter lange, er at man ikke kan lage en hengebro til lek i ekte målestokk fra den ekte. Grunnen til dette er at da vil tårnene bli ekstremt små. Dette ville også ha ført til at selve brospennet ikke ville tålt tyngden fra evt. lekebiler da mye av bærekraften i en bro ligger i tårnene/pilarene.

Under byggingen av broen var jeg satt til å klippe ut og bygge tårnene. Dette var ofte en tålmodighetsprøve da der var mange små detaljer som skulle være med, og papp ikke alltid er like enkelt å skjære i.


Når alle vare ferdige med sine deloppgaver, så satte vi sammen broen. Her var jeg "limemester", samt at jeg var med å montere på plass de fingerhekla hyssingene, slik at broen fikk hovedwire, strekkwire og rekkverk.

Siden vi har praksis i en 4.klasse og nettopp denne klassen skulle bygge broen vår i etterkant, valgte vi også å male broen i spreke og tiltrekkende farger for barn. Vi lagde også elv, båter og fjell for å gi et mer naturlig helhetsbilde.














Mandag 19 januar satte vi oss i bilen og tok turen til Stord for å få godkjent kravene som var blitt satt for hengebruer. Broen tålte to lekebiler uten problem, og lengde og bredde ble også godkjent. Utenom dette så måtte vi fortelle litt om broen vår, samt svare på spørsmål angående oppbyggingen av broen.

Dagene etter dette så jobbet vi med å lage fagtekst, manual og undervisningsmaterial. Her delegerte vi oppgavene slik at alle hadde sitt å jobbe med. Vi lagde også en presentasjon om hengebroer som vi holdt foran vår egen klasse torsdag 22 januar. Her var vi også aktive deltakere når de andre presenterte sine prosjekt, og alle sammen måtte kommentere andre sine presentasjoner både torsdag og fredag.

Det neste som stod på agendaen var å lage en enklere presentasjon om hengebroer slik at elever på 4 trinn skulle kunne lære litt om broer og hengebroer. Torsdag 29 januar reiste vi ut til praksisskolen og holdt foredrag om dette, samt at elevene skulle bygge sin egen bro ut fra manualene. Det var 31 elever og vi delte trinnet opp i to grupper. Vi var to studenter og to lærere pr gruppe, og gruppene lagde hver sin bro. For å aktivisere og inkludere alle elevene, valgte vi å dele hver gruppe opp i fire stasjoner, slik at alle kunne være med å bidra med å bygge sin del av broen. Når gruppene var ferdige med sine oppgaver, så satte jeg sammen broen for de, og broen fikk navnet "Red chilli bridge", mens den andre gruppen valgte å kalle sin "Krystal bridge".

"Red chilli bridge"
"Krystal bridge"













Litt refeksjoner rundt prosjektet vårt.
Jeg synes prosjektet har gitt meg mye, både når det kommer til å samarbeide med andre, gjøre seg forstått foran andre, samt jobbe med noe totalt ukjent. Jeg synes også at oppbyggingen har vært fin, der vi har jobbet med vår egen bro, for så presentere den for voksne studenter og til slutt gjøre om alt slik at 9 åringer skal kunne forstå. Jeg syntes også at prosjektet bro var et godt tema med tanke på at vi er i praksis i fjerde trinn. Elevene viste stor deltakelse og det ble ikke for avansert. Broer er også noe de har kjennskap til fra hverdagen sin, noe som gjorde at de klarte å delta aktivt både under presentasjonen og byggingen av broen sin.

Til slutt så har dette prosjektet gjort at jeg ser litt ekstra etter når jeg ser en bro i hverdagen. Jeg må innrømme at jeg har blitt litt ekstra fascinert over broer i denne tiden, og grunnen til at jeg ble fascinert av broen vi valgte å bygge, er ikke bare det at det er en vakker bro, men også historien bak. Grunnet forskjellige aspekter, så tok det 28 år(1836-1864) og lage denne broen og det triste er jo da at Brunel aldri fikk oppleve å se sitt eget kronverk da han døde fem år før broen ble ferdigstilt. Selv om Brunel aldri fikk sett den ferdigstilt, så har han gjennom broen sin, klart å inspirere og motivere folk etter sin død. Jeg ble vertfall inspirert til å bygge nettop hans bro, samt at mitt syn på broer har forandret seg etter hvert som jeg har akkomodert meg gjennom vitenskapen om broer.

Blogging om blogging

Da nærmer vi oss slutten for dette året og en forhåpentligvis velfjortjent juleferie står i vente. Før jeg setter vekk skolesekken, så tenkte jeg at jeg skulle reflektere over hva bloggen har gjort for meg. Spørsmålene som jeg stiller meg selv er hvor relevant det har vært og hvor mye jeg har lært av dette. Har det vært mer stress enn lærerikt?

Når det kommer til blogg som læremåte så synes jeg absolutt at jeg har lært mye av å blogge. Man skriver ned sine tanker omkring hva man har lært, og det fine med å få kommentarer er at man raskt finner ut om man har tenkt helt feil eller at man er på rett kurs. Bloggen har til tider vært en faktor for stress, men om den ikke hadde vært obligatorisk, så hadde den nok ikke blitt gjort. Etter en stund så bestemte vi oss i klassen for at fristen skulle være søndagen og ikke fredagen. Dette førte til at vi fikk lenger tid på oss i en ellers hektisk hverdag. Problemet var at den alltid ble utsatt til det siste, og kvaliteten bar kanskje etterhvert preg av at den ble skrevet på en fridag. Det fine med fredagen var at man fortsatt var i skolefokus, mens i helgen ønsker man å slappe av og tenke på andre ting. På en annens side så er jo dette mitt eget problem og ikke klassens.

Det jeg synes har vært bra er at man har måttet lest andre sine tanker omkring temaene, noe som igjen fører til at man lærer mer. Det som vi kanskje har slitt litt med er at kommentarene kommer litt sent. Dette førte til at vi av og til måtte både skrive kommentarer og nytt innlegg på samme dag.

Når det kommer til hva som kan bli gjort annerledes til våren, så synes jeg ikke vi trenger å forandre på så mye. Jeg må innrømme at jeg til tider har ønsket å kaste hele pc-en i frustrasjon over denne bloggingen, men på en annen side så er jo det bare en måte å gjøre lekser på. I stedenfor å sitte å jobbe med oppgaver til de forskjellige temaene fra boken, så er det nok mer spennende å gjøre en blogg.

Alt i alt så tror jeg at jeg er fornøyd med denne typen læring.

Ønsker dere alle lykke til på eksamen, og så klart god jul og godt nyttår:-)

Intelligent.....eller ikke?

Howard Gardner(1943-) er mannen som på 80-tallet skapte debatt angående menneskets intelligens. Man har ofte hørt om at de som er medlem i Mensa er smarte og intelligente, noe jeg er helt enig i at de er, men betyr dette at de som ikke er med i denne klubben ikke er det? Jeg er helt enig med Gardner når han sier at om man skal måle intelligensen til mennesket, så holder det ikke med en tradisjonell IQ-test. Jeg vil tro at alle mennesker har noen kvaliteter som gjør de spesielle, og om noen ikke er faglig intelligent, så har de ofte en egenskap som gjør at de er intelligente på sitt område.

Howard Gardner har funnet ut at mennesker har minst 10 intelligenser.

1. Verbal-lingvistisk intelligens: Man kan si at personer som er flinke med språk, skriftlig og muntlig, har høy verbal-lingvistisk intelligens. En journalist som er flink til å uttrykke sine tanker på papiret vil gå under denne kategorien.

2. Logisk-matematisk intelligens: Her handler det om personer som er flinke til å logisk analysere problemer, eller er flinke til matematiske utregninger og lignende.

3. Musikalsk intelligens: Dersom en person er flink til å uttrykke seg gjennom musikken eller via et instrument, så kan vi si at han har høy musikalsk intelligens.

4. Spatial intelligens: Man kan si at et menneske har høy spatial intelligens når de er flinke til å sanse hva som er rundt de. En fotograf som ser ting andre ikke ser, er en person med høy spatial intelligens.

5. Kroppslig eller kinestetisk intelligens: Her handler det om personer som er flinke til å bruke kroppen sin til å løse et problem eller skape et produkt. Man kan si at desto høyere kroppslig eller kinestetisk intelligens en idrettsmann eller en håndverker har, desto bedre blir resultatet av det de skaper.

6. Interpersonlig intelligens: En person som har høy interpersonlig intelligens er en person som er flink til reagere adekvat på andre menneskers stemninger, ønsker, følelser og behov. Man kan si at en person med interpersonlig intelligens er en person som blir omtalt som en menneskekjenner.

7. Intrapersonlig intelligens: Dersom en person har god selvinnsikt og ikke lar livet bli styrt av irrasjonelle impuler, så har han høy intrapersonlig intelligens. Om en person hele tiden setter seg urealistiske mål, så har man med andre ord ikke høy intrapersonlig intelligens.

8. Natur-intelligens: Dette er personer som har innsikt og kunnskap om den levende naturen. Det handler om å vise sin kjærlighet til levende organismer og det å kjenne seg hjemme i naturen.

Med tanke på de forskjellige intelligensene til Gardner, så tror jeg at man trygt kan si at vi alle er intelligente på et eller annet område. Når man tenker på ordet intelligent, så tenker man gjerne på astrofysikere og personer med flotte titler, men en musiker kan være vel så intelligent på sitt område som en astrofysiker er på sitt. Det jeg prøver å si er at man ikke skal definere en person bare ut i fra en tradisjonell papirtest, men heller se personen i sin helhet med forskjellige evner eller kvaliteter.

Sosiokulturelle teorien

Den sosiokulturelle teorien er bygd spesielt rundt den russiske psykologen Lev S. Vygotskij(1896-1934). Vygotskij legger stor vekt på at vi er født inn en sosial sammenheng og at vi utvikler oss i samspill med andre mennesker, enten det er på skolen eller i venneflokken. Vygotskij sine hovedpunkter var ”utvikling, verktøy(både fysiske og kognitive) og samarbeid i felleskap”. Dersom vi ser på utvikling, så mener han at det er viktig å hele tiden strebe etter å utvikle seg i takt med modningsfasen. For at et barn skal kunne utvikle seg, så er det viktig at det skjer i riktig hastighet og at mennesker og verktøy er nøkkelen til barnets utvikling. Når det kommer til utviklingsredskaper så kan man skille mellom mediatorer og hjelp fra andre mennesker.

Redskaper og mediering
En viktig faktor i den sosiokulturelle teorien er mediering, som betyr formdling av kunnskap og kultur ved hjelp av redskaper. Redskaper kan være både av den fysiske og den kognitive typen. De fysiske redskapene kan være datamaskin, internett og lignende, mens et annet ord for det kognitiv er språket. Vygotskij mener at språket er et av de viktigste redskapene vi har for å kunne skape en utvikling hos barnet. Med språket mener Vygotskij at mennesket lærer å ”erstatte” selve tingene med språklige symboler i tankene. Språket handler rett og slett om kommunikasjon, og gjennom dialog så kan man skape stimuli til å tenke. Homo Faber betyr ”det redskapsbrukende mennesket” og betyr at barn tar fysiske redskaper i bruk for å utvikle seg videre. ”Vi kan for eksempel knuse en stein med redskapet slegge, eller mentalt knuse en oppgave med hjelp av redskapene språk og matematikk”.
 
Den proksimale utviklingssonen
Et annet viktig poeng i Vygotskij sin teori er den ”proksimale utviklingssonen”, også kalt ”den nærmeste utviklingssonen”. Den nærmeste utviklingssonen er delt inn i to nivåer, det eleven klarer selv og uten hjelp, og det eleven klarer ved hjelp fra lærer, andre elever eller fysiske redskaper. I teorien om den proksimale utviklingssonen ligger det en bestemt form for tilpasset opplæring, nemlig at undervisningen ikke skal være lagt på det nivået som eleven allerede behersker, men på et litt høyere nivå. På den måten må eleven ”strekke seg litt” for å utvikle seg i læringsprosessen. Dersom man er i dialog med mennesker som er like flinke, så kaller man det "sosial konstruktivisme", og dersom man er i dialog med noen som er flinkere så kaller man det "sosiokulturell læring".

Mentale skjema

Jean Piaget (1896-1980) er ikke bare kjent for å være en intelligent mann med mange titler, men han er også kjent for å ha funnet opp mange metakognitive uttrykk. I uken som gikk så har vi lært om blant annet tre av hans uttrykk som er "mentale skjema", "assimilasjon" og "akkomodasjon".

Mentale skjema handler kunnskap om forskjellige ting og tema. Det handler om hva man assosierer med et tema, og denne kunnskapen kalles for et "skjema". Dersom noen sier ordet pc, så vil det mentale skjema variere fra person til person ut fra individets kunnskap om hva en pc er eller hva man kan bruke en pc til. Mens noen automatisk tenker prossessor og pc-ens oppbygging når de hører ordet pc, så vil andre kanskje bare tenke noe man trenger for å komme seg på internett. Kunnskap om et tema får man gjennom en læringsprosess der man først lærer noe nytt, for så å evt fordype seg i ordet eller temaets betydning.

Den første delprosessen kalles assimilasjon. Denne prosessen starter når man står over nye og ukjente situasjoner eller fenomener og vi prøver å forstå eller tolke sansene våres. Om et barn får spørsmålet "hvorfor det blir natt?", så svarer barnet kanskje "det blir natt fordi solen legger seg". Her kobler barnet spørsmålet opp mot sine mentale skjema, og svaret blir derfor utifra barnets kunnskap om natt og dag. Man kan si at assimilasjon er det man tror er ordets betydning.

Den andre delprosessen kalles akkomodasjon. Denne prosessen starter når f.eks barnet ikke er tilfreds med tidligere tolkninger og forklaringer av spørsmålet "hvorfor det blir natt?", og at gapet mellom det man vet om temaet og det faktiske svaret om hvorfor det blir natt,blir for stort. For å skape likevekt mellom disse to tilstandene, vil barnet lære seg mer om temaet for å kunne gi en tilfredsstillende forklaring. Etter hvert som barnet "leser seg opp", vil også det mentale skjema bli utvidet og kunnskapen vil øke. Prosessen der man utvider sitt mentale skjema kalles akkomodasjon, og desto mer mer man akkomoderer, desto mer vil man kunne om et tema.

Fellesbetegnelsen for assimilasjon og akkomodasjon kalles adaptasjonsprosessen. Adaptasjon kommer fra det engelske ordet "adapt" som betyr å tilpasse seg. Man kan si at assimilasjon betyr å "tilpasse verden til seg selv", mens akkomodasjon betyr å "tilpasse seg til verden".

Reiserute som hukommelsestrategi

Da har tiden komt til kognitivismen og alt som foregår inne i hodet våres. Hva som egentlig foregår inne i hodet våres er vel umulig for oss almennlærere å forstå, men ved hjelp av forskjellige strategier, så kan vi hvertfall huske mer.

Da jeg vokste opp, så fikk vi ofte beskjed om å pugge regler til vi kunne stoffet, mens i dag så gikk det opp et lys for meg da jeg heller ble introdusert for teknikker/stragegier for å enklere lære stoffet.

Norgesmester i hukommelse, Oddbjørn By, har "rullet" på Newton den siste måneden. Her har han imponert med sine strategier som gjør det lettere å huske land, kort, ukedager osv. Når det kommer til geografi, så har jeg alltid prøvd å pugge hvert land, mens i dag så klarte jeg ved hukommelsesstrategi å lære de 14 største landene på 10 minutt. Strategien jeg brukte var å lage noe så enkelt som en reiserute. Jeg valgte en reiserute som jeg bruker hver dag og som jeg kjenner godt. Jeg visualiserte ruten og puttet landene inn på strategiske plasser for best mulig å huske de. Mitt første stopp på reiseruten var en full russ(for Russland) som stod på bussholdeplassen min, så gikk resten i tur og orden.














Grunnen til at jeg valgte å skrive om dette denne uken er at læring, om den blir presentert riktig, kan være både morsomt og enkelt. Jeg sier ikke at denne strategien kan bli brukt på alt, og heller ikke den passer for alle, men den passet for meg. Jeg har som sagt tidligere ikke vært interressert i geografi. Hovedgrunnen til dette er at jeg alltid har synes det har vært vanskelig å se et kart, for så å pugge landene. Jeg er ganske sikker på at om lærerne mine hadde presentert meg for alternative læringsstrategier den gang, så hadde de garantert klart å fange oppmerksomheten og interessen min for blant annet geografi.

Det ligger nok noe i det folk sier, at "det enkle er ofte det beste"

Behaviorismen

Denne uken har vi hatt en mer detaljert gjennomgang av Behaviorismen, og i den sammenheng så skal vi utdype våres tanker rundt dette grunnsynet.

Behaviorismen har sitt grunnlag fra starten av 1900-tallet. Denne læringsteorien legger til grunne for at læring er observerbare endringer i ytre adferd over tid. Tilhengerne av denne teorien mente at alle blir født uten kunnskap, men at alle kan lære seg alt.

Personlig synes jeg Behaviorismen som helhet er preget av "svart/hvitt" tenking, men samtidig så synes jeg den har punkter som jeg ser for meg å bruke i hverdagen. Med dette mener jeg at jeg nok ikke kommer til å følge teorien fullt ut, men ta i bruk punkter som "straff og belønning".

Etter min mening så brukes "straff og belønning" i alle sammenhenger i dagens samfunn. Jeg synes det er viktig å kunne gi eleven en "gulrot" om de er flinke eller klarer å nå et realistisk og forhåndsbestemt mål. Dette kan være alt fra å få se en film om man jobber bra, eller få en "opplevelse" om man klarer å oppnå noe. Når det kommer til straff så er jo det med modifikasjoner. Straffen i mine øyner vil være å ta fra de et gode. Dersom elevene ikke er flinke til å jobbe, så mister de også muligheten til å få se filmen som de skulle få se om de jobbet bra.

Om man først velger å ta i bruk straff og belønning, så er det viktig å være konsekvent i bruken av det. Om man lover noe, så må man holde det man lover, og om man mener at de ikke fortjener det, så er det viktig å ikke gi elevene "godet" likevel.

Man må som lærer eller i samarbeid med elevene, sette realistiske krav og mål som faktisk er mulig å gjennomføre/oppnå. Om man hele tiden setter urealistiske mål, så vil elevene miste troen på at de kan klare det, og på den måten gi opp.

Grunnen til at jeg mener at man kan bruke straff og belønning i skolen er at man kan få elever som individ og som gruppe til å yte mer. Jeg sier ikke at alt skal dreie seg om å få noe om man klarer å oppnå noe, men med moderat bruk, så vil man kunne skape en positiv effekt.

Klasserommet som læringsarena

Vi har denne uken diskutert hvordan vi kan gjøre klasserommet om til en god læringsarena. Vi har hørt skremmendes historier om dårlige lærere, men heldigvis har disse blitt oppveid av historier om gode lærere.

For å skape en god læringsarena, så tror jeg Inge Eidsvåg har mye rett når han sier "å være lærer handler først og fremst om å gi barn lyst til å lære og mot til å leve". For å kunne skape en god læringsarena så er det viktig at vi som lærere klarer å skape et læringsmiljø som smitter over på læringsviljen til elevene. En lærer kan gjøre mye bare ved å forandre på de fysiske forholdene i et klasserom. Man kan innføre klasseregler om hvordan det skal se ut, og man kan tilpasse vegger, pulter og stoler i forhold til elevene. Man bør også prøve så langt det er mulig å skjerme elevene fra ytre uro. Om man klarer dette, så vil man også kunne hindre indre uro i klasserommet. For å skape indre uro i klasserommet, så kan det være nok at noen elever ser en slåsskamp i skolegården.

Det er så klart ikke bare de fysiske forholdene som kan gjøre at elevene føler seg "fengslet" og umotivert. Væremåten og holdningen til læreren er nok det punktet som er mest vesentlig. Læreplanen sier at vi som lærere skal "være den forlenga armen til hjemmet når det kommer til oppseding av barna". Dette betyr at lærerjobben er mer enn bare å undervise, og jeg tror at dersom man ikke er glad i barn, så har man ingenting som lærer å gjøre.




Kanskje ikke den mest anbefalte måten å skape tillit mellom lærer og elev på?




En lærer kan få innpass hos elever ved å spille på lag med dem. Dette kan man få gjennom å være inkluderendes, bry seg om elevene som enkeltindivid, og ikke minst vise respekt for elevene. Dette betyr ikke at man skal være bestevenn og gi etter for alle ønsker og krav som elevene har. Det må aldri settes spørsmålstegn ved hvem som bestemmer i klassen. Læreren må sette rettferdige, klare og tydelige grenser for hva man som lærer synes er akseptabelt og ikke. Om man lykkes med å få respekt hos elevene, så vil jeg tro at om en elev har problemer, vil han velge å komme til deg som satt krav og forventninger til han, men samtidig viste han respekt.
Det handler om å "se eleven".

Jeg tror også det er viktig og hele tiden å være i forkant av situasjoner, og å kunne fange opp signaler på begynnende vansker. På denne måten vil man slippe å bruke tiden sin på "brannslukking", men heller på det skoledagen egentlig skal handle om, nemlig læringsutbytte for elevene. Om en lærer har full fokus på elevene, og alt begynner den proaktive tilnærmingen fra første skoledag, vil man nok kunne slippe unna en del problematiske situasjoner senere.

Det kan kanskje høres lett ut å skape en god læringsarena, men jeg tror ikke man blir den perfekte lærer over natten. Jeg tror man må gå mange ganger i "baret" før man nærmer seg den gylne formelen. Man må ikke glemme at læreren, som eleven, lærer etter hvert som veien blir til. Jeg tror det eneste som kan skaffe oss den perfekte læringsarenaen, er erfaring. Gjennom hele tiden å være observant og vurdere, vil man etter hvert finne ut hvilke metoder som virker og ikke virker. Elevene vil så klart alltid være forskjellige, men om man lærer å kjenne signalene, så vil man kunne slippe unna vanskelige situasjoner både for lærer, elev og klasse.

Avslutningsvis vil jeg si som Inge Eidsvåg, "du skal våge å være lærer"

Undervisningsplanlegging

Da nærmer det seg nok en gang praksis. Denne gangen skal vi delta mer aktivt i klassen, noe som er grunnen til at vi skal skrive våres tanker rundt hvordan vi vil planlegge undervisningen. Å planlegge undervisning er nok noe som vil gå lettere og ikke minst raskere etterhvert som vi bygger erfaringer, men pr dags dato og uten erfaringer i det hele tatt, så tar det nok en del lenger tid.

Gjennom tidene så har der vært forskjellige oppsett for hvordan man planlegger en undervisning. Noen har blitt kritisert for å være for enkel, mens andre for å være for detaljert. Modellen som blir brukt i skolen nå, og som har vært et pedagogisk fellesgods i mange år heter "didaktisk realasjonsmodell". Grunnen til navnet er at dersom man forandrer på noe, så vil dette ha innvirkning på alt det andre. Noen synes kanskje den er for detaljert, men i mine øyne så tar modellen de hensyn som trengs for å kunne gi elevene en god og lærerik utdanning.

Jeg er så klart inneforstått med at der ikke er noen oppskrift for hvordan man skaper den perfekte undervisning, men jeg synes relasjonsmodellen som setter eleven i fokus er bedre enn en modell som setter mål og lærer i fokus.

Modellen tar utgangspunkt i at ingen av kategoriene skal komme foran noen av de andre. Tatt dette i betrakning, så vil jeg nok uansett starte med å tenke ut hva målet med undervisningen skal være. Grunnen til dette er at det er lettere å ta hensyn til de andre faktorene om man vet hvor veien skal gå.

Faktorer man må ta hensyn til når man planlegger en undervisning er:

Læreforutsetninger: Her må man ta hensyn til hvilke forutsetninger både lærer og elever har. Dette kan være intellektuelle-, psykiske-, fysiske- og sosiale forutsetninger. Dette er forutsetninger som foranderes og modnes over tid, noe som betyr at læreren må være oppmerksom på, samt forandre seg i takt med denne utviklingen. Jeg synes Vigotsky forklarer disse forutsetningene når han sier at det er viktig at undervisningen ikke kommer utenfor "utviklingssonen" til elevene.

Rammefaktorer: Alle skoler har rammefaktoerer som lærere må ta hensyn til når de planlegger. Dette kan være faktorer som lover og læreplaner satt av myndighetene, ressurser på skolen som personell, utstyr og område. Hos alle skoler er der også gode gamle tradisjoner og vaner som man ta hensyn til. Rammefaktorer er ikke bare begrensende, men kan også lette læringsprosessen. Det er derfor viktig at vi ikke lar rammefaktorene begrense oss.

Faginnhold: Her må innhold velgest og tilpasses. Det er viktig at læreren klarer å skille ut hva som er viktig med tanke på hvilke læreforutsetninger elevene har. Ingen elever er like, og det er ikke sikkert at forlagshusene sitt forslag til pensum passer til akkurat dine elevers læreforutsetninger.

Arbeidsmåter handler om hvilke metoder man tar i bruk i undervisningen. Der vil alltid være forskjellige arbeidsmåter blant lærere, men at noen har suksess med sin måte, betyr ikke dette at den vil virke også for deg. Her er det viktig å hele tiden utvikle seg i takt med de erfaringene man skaffer seg.

Til slutt så er det viktig å ta en vurdering eller evaluering av undervisningen. Er målet nådd? Hva har elevene lært? Hva har jeg som lærer lært? Var der uforutsette faktorere som fikk innflytelse på hvordan timen uttartet seg? Dette er spørsmål man hele tiden må stille seg, og som igjen vil skape en god læringsprosess. Dersom man kontinuerlig vurderer, vil man også kunne utvikle seg i takt med elevenes utvikling.

Selv om dette er en god og detaljert planleggingsmodell, betyr ikke det, som nevnt tidligere, at den er komplett. Der finnes desverre ingen oppskrifter for hvordan man får den perfekt undervisning, men man skaffer seg nok et godt utgangspunkt om man klarer å skape et personlig forhold til elevene, samt være fleksibel og kunne improviserer om noe uforutsett skjer.

Pedagogisk grunnsyn

Slik jeg forstår pedagogisk grunnsyn, så handler det om de ideene og handlingene som ligger til grunn for mine pedagogiske handlinger. Dette kan eksempelvis være min relegiøse tro og livssyn, mitt politiske ståsted eller mitt livssyn.

Mine verdier og grunnsyn --> teorier --> handlinger.

I uken som har gått så har vi lært litt om de forskjellige grunnsynene. Man kan tenke seg at grunnsynene psykolanalyse og behaviorisme er to ekstreme og motsettende ytterpunkter, mens de to andre legger seg i mellom.

De forskjellige grunnsynene går kort fortalt ut på:

Psykoanalysen: Denne teorien er bygd på blant annet Sigmund Freud sine tanker og grunnsyn. Den er veldig individorientert og er opptatt av det indre sinnets krefter, både bevissthet og underbevissthet. Teorien mener at man kan skape konflikter og traumar på bakgrunn av tidligere erfaringer.
ID(Drifter - impulser -behov) blir satt opp mot Super-egoet (ubevisst og bevisst indre kontroll, samvittighet) som igjen danner Ego (fornuft og vilje).

ID vs Super-ego = Ego.

Behaviorisme: Teorien er bygd videre på spesielt Ivan Pavlov sin forskning. Behaviorismen forsket mye på dyr, og på hvordan de reagert på forskjellig stimulans. Det sentrale er vitenskapelig forskning på målbar synlig adferd, og ikke ”indre og usynlige kognitive prosesser”som hos psykoanalysen. Behaviorismen blir ofte vurdert til å ha et negativt menneskesyn, selv om de selv mener de er positive ved å mene at "alle kan lære alt".
Metoden "Straff og belønning" stammer fra denne teorien.

eks. på forskning: man ser på relative endringer av synlig adferd over tid.

Humanistisk psykologi: Teorien er bygd på bla annet Abraham Maslow sitt behovshierarki og setter det menneskelige i fokus. Teorien har et positivt menneskesyn og mener at mennesket er fra fødselen av godt, fritt og ansvarlig. Dersom vilkårene blir tilrettelagt så har mennesket evnen til å velge fritt og ta ansvar for eget liv. Teorien er "her- og nå" og fremtidsorientert, og ikke på fortiden som psykoanalysen.

Maslow behovshierarki mener at fysiske behov er viktigst:
1. Fysiske behov 2. Behov for sikkerhet 3. Sosiale behov 4.Behov for aktelse
5. Behov for selvrealisering 6 samvirke mellom behovene.


Økologisk eller systemperspektiv: Denne teorien ligger i grenseland mellom psykologi og sosiologi. Teorien bygger på at det er sammenheng mellom individ og aktivt miljø, og om f.eks. en familie svikter, så vil skolen komme inn og hjelpe til. Bronfenbenner mener at samfunnet er bygd opp som et nettverk, og at alle nettverk er avhengig av hverandre og jobber mot et felles beste.

Bronfenbenner modell mener at nettverket er avhengig av hverandre:
individ & jevngamle --> familie --> skole --> samfunn


Per dags dato så har jeg nok en eklektisk holdning med tanke på at der er elementer i alle grunnsyn som er verdifulle og nyttige tenkemåter i en pedagogisk hverdag. Jeg synes det er vanskelig å basere seg på bare et grunnsyn med den begrensende pedagogiske erfaringen jeg har per i dag.

Jeg er enig i at om dersom man ikke tilrettelegger vilkårene, så vil mennesket ikke kunne ta ansvar og velge fritt i sitt eget liv. Jeg mener også at vi alle er avhengig av hverandre og at dersom et ledd svikter, så vil dette ha betydning på nettverket rundt. Jeg har også tro på at tidligere erfaringer i ens liv har innvirkning på dagens situasjon, samt at det viktig å være "her- og nå" og fremtidsorientert. Således kan jeg foreløpig konkludere med at jeg henter elementene fra både humanistisk psykologi og økologisk eller systemperspektiv, samt psykoanalyse.

Hva i vente, vi er spente

Nok en nærmer seg slutten, og nok en uke er i vente. Uken som gikk var litt mer spennende skolemessig en vanlig. Vi hadde som oppgave i mattematikk å intervjue fjerdeklassinger, noe både jeg og ikke minst ungene syntes var morro. Det morsomste var nok å se hvor stort konkuranseinstinktet allerde er på barneskolen. Tenker da på hvordan de skjulte regnemåter og svar for hverandre med hånden. Uansett så var det godt å komme delvis i gang med det vi har i vente neste uke, nemlig praksis og kontakt med unger.

Praksisen neste uke er vel noe de fleste av oss har både gledd og grudd oss til. For meg selv så har tankene surret, og noen av tankene har vært: Hva har vi i vente? Hva om jeg ikke liker dette yrket i det hele tatt? Hva om ungene ikke liker meg, eller jeg ikke liker ungene? Har mye forandret seg siden sist jeg var på en barneskole?

Når de kommer til hva vi skal gjøre denne praksisuken, så er det heldigvis bare å observere og registere. Det at vi får en snill start som dette, fører nok til at ingen av oss kommer til å "rote" det til, og at vi fortsatt er "alle mann alle" mandagen etter praksisuken.

Uansett så blir det vertfall spennende å endelig få komme ut og "ta og føle" på yrket vi har startet veien mot.

Kvifor lærer?

Kvifor lærar? kvifor velge dette yrket som blir hetset mest av dei alle? Kvifor velge dette yrket som har mistet all status, det kan ikkje være for lønna?

Når eg står overfor slike spørsmål fra både kjente og bekjente, kan man egentlig begynne å lure på kva eg egentlig driv med. Ettersom spørsmåla kjem som perler på ei snor, og du føler du ikkje har nokon gode svar lenger, dukker det ene svaret som gir mening til det hele opp i hodet: barn, ungdom, glede og utvikling.

Det er kanskje klisjeaktig å si "å kunne få arbeide med barn og ungdom bør ansees som en gave", men til syvende og sist så er det nok få yrker som kan gi den samme gleden som man får ved å bli lærer.

Etter mange år i salgsbransjen kjem man ofte til eit metningspunkt. Dette metningspunktet nærmet seg for meg, noe som resulterte i spørsmålet, kva nå?
Mens eg nok ein gong leika meg med tanken om å bli lærar, ble det arrangert fotballskole der spillerne på a-laget skulle være instruktørar. Etter å ha fått veldig god kontakt med den yngre garden, og i tillegg satt igjen med ein utrolig god følelse da eg gjekk heim, bestemte eg meg for at dette må være noko for meg.

Eg veit at man vil ha oppturer og nedturer også som lærer, men om man kan seie til seg sjølv at man har gjort noe som har hatt en positiv innvirkning på nokon sitt liv, så bør det være god nok grunn uansett val av yrke. Det er denne gleden eg håper eg kan både gi og få ved å bli lærar.

På undervisningen i dag fikk vi presentert hvilke typer oppgåver ein lærar har. Når man ser på denne listen, så ser man at en lærar ikkje berre er ein underviser lenger, men så mykje mykje meir. En lærar har oppgaver som:

- Planlegging
- Oppdraging
- Undervisning
- Omsorg
- Skuleutvikling
- Samarbeid
- Administrasjon og leiing
- Spesielle tildelte oppgåver

Siden samfunnet krever meir og meir av skulen, så blir punktene over meir og meir vesentlige, selv om der fortsatt vil være punkter som vil være viktigere enn andre. Mens det tidligere har vært fokus på undervisning og læring, blir det i dag fokusert meir på punkter som omsorg, skuleutvikling og samarbeid. Kanskje er det derfor naturlig at vi har fått tittelen allmennlærar.

En lærer jeg husker godt

Som alle andre, så har jeg hatt både gode og dårlige lærere. Veivalget mitt, som forhåpentligvis fører til at jeg blir lærer, har ikke noe med at jeg har hatt en eksepsjonell lærer som har inspirert meg til dette valget, men jeg husker godt en lærer som var dyktig til å videreformidle og lære bort kunnskapen sin.

Denne læreren hadde jeg på ungdomskolen i engelsk. Som mange andre tenåringer så var jeg veldig opptatt av fotball og livet som fotballproff, noe denne læreren fikk oppleve gjennom samtlige stiler jeg skrev. Uansett type oppgave eller bestemte ord som stilen skulle inneholde, så endte jeg alltid opp med Leeds United og profflivet. Da læreren min også var veldig interressert i engelsk fotball, fikk jeg da så klart rettet opp i skrivefeil på stadioner. Husker fortsatt den røde streken som sa at stadioen heter "Elland Road" og ikke "Ellend Road".

Etter hvert som tiden gikk og stiler ble skrevet, så forsvant nok lærerens tålmodighet til denne typer stiler. Den siste fotballstilen jeg skrev fikk følgende oppsummering "Jeg vet godt du er interressert i fotball, men det må kunne gå ann å skrive om annet en Leeds og livet som proff".

Denne læreren kunne så klart mye mer enn bare å rette stiler. Han hadde også en fin måte å lære bort språk på. Jeg husker spesielt godt en type undervisningstype han brukte, noe som gikk ut på å trykke opp ark med populære sanger som manglet ord. Han satte så på kassettspilleren og lot oss lytte og finne ut hvilke ord som manglet i teksten. Selve læremåten er kanskje ikke unik, men det var en metode som fungerte for både meg og de andre i klassen. Grunnen til dette var nok at han valgte sanger som vi unge likte og som fikk oss til å bry oss litt ekstra.

Da han døde for en tid tilbake siden, kom jeg i snakk med tidligere elever av han. Vi hadde alle samme oppfatning om at han var en utrolig snill og dyktig lærer og at skolen skulle hatt flere som han.

Om jeg må velge ut en lærer jeg vil bli mest mulig lik, så faller nok valget på engelsklæreren som fikk oss engasjert i læring gjennom å vise interresse for våre interresser.