Denne uken har vi hatt en mer detaljert gjennomgang av Behaviorismen, og i den sammenheng så skal vi utdype våres tanker rundt dette grunnsynet.
Behaviorismen har sitt grunnlag fra starten av 1900-tallet. Denne læringsteorien legger til grunne for at læring er observerbare endringer i ytre adferd over tid. Tilhengerne av denne teorien mente at alle blir født uten kunnskap, men at alle kan lære seg alt.
Personlig synes jeg Behaviorismen som helhet er preget av "svart/hvitt" tenking, men samtidig så synes jeg den har punkter som jeg ser for meg å bruke i hverdagen. Med dette mener jeg at jeg nok ikke kommer til å følge teorien fullt ut, men ta i bruk punkter som "straff og belønning".
Etter min mening så brukes "straff og belønning" i alle sammenhenger i dagens samfunn. Jeg synes det er viktig å kunne gi eleven en "gulrot" om de er flinke eller klarer å nå et realistisk og forhåndsbestemt mål. Dette kan være alt fra å få se en film om man jobber bra, eller få en "opplevelse" om man klarer å oppnå noe. Når det kommer til straff så er jo det med modifikasjoner. Straffen i mine øyner vil være å ta fra de et gode. Dersom elevene ikke er flinke til å jobbe, så mister de også muligheten til å få se filmen som de skulle få se om de jobbet bra.
Om man først velger å ta i bruk straff og belønning, så er det viktig å være konsekvent i bruken av det. Om man lover noe, så må man holde det man lover, og om man mener at de ikke fortjener det, så er det viktig å ikke gi elevene "godet" likevel.
Man må som lærer eller i samarbeid med elevene, sette realistiske krav og mål som faktisk er mulig å gjennomføre/oppnå. Om man hele tiden setter urealistiske mål, så vil elevene miste troen på at de kan klare det, og på den måten gi opp.
Grunnen til at jeg mener at man kan bruke straff og belønning i skolen er at man kan få elever som individ og som gruppe til å yte mer. Jeg sier ikke at alt skal dreie seg om å få noe om man klarer å oppnå noe, men med moderat bruk, så vil man kunne skape en positiv effekt.
fredag 17. oktober 2008
torsdag 9. oktober 2008
Klasserommet som læringsarena
Vi har denne uken diskutert hvordan vi kan gjøre klasserommet om til en god læringsarena. Vi har hørt skremmendes historier om dårlige lærere, men heldigvis har disse blitt oppveid av historier om gode lærere.
For å skape en god læringsarena, så tror jeg Inge Eidsvåg har mye rett når han sier "å være lærer handler først og fremst om å gi barn lyst til å lære og mot til å leve". For å kunne skape en god læringsarena så er det viktig at vi som lærere klarer å skape et læringsmiljø som smitter over på læringsviljen til elevene. En lærer kan gjøre mye bare ved å forandre på de fysiske forholdene i et klasserom. Man kan innføre klasseregler om hvordan det skal se ut, og man kan tilpasse vegger, pulter og stoler i forhold til elevene. Man bør også prøve så langt det er mulig å skjerme elevene fra ytre uro. Om man klarer dette, så vil man også kunne hindre indre uro i klasserommet. For å skape indre uro i klasserommet, så kan det være nok at noen elever ser en slåsskamp i skolegården.
Det er så klart ikke bare de fysiske forholdene som kan gjøre at elevene føler seg "fengslet" og umotivert. Væremåten og holdningen til læreren er nok det punktet som er mest vesentlig. Læreplanen sier at vi som lærere skal "være den forlenga armen til hjemmet når det kommer til oppseding av barna". Dette betyr at lærerjobben er mer enn bare å undervise, og jeg tror at dersom man ikke er glad i barn, så har man ingenting som lærer å gjøre.
Kanskje ikke den mest anbefalte måten å skape tillit mellom lærer og elev på?
En lærer kan få innpass hos elever ved å spille på lag med dem. Dette kan man få gjennom å være inkluderendes, bry seg om elevene som enkeltindivid, og ikke minst vise respekt for elevene. Dette betyr ikke at man skal være bestevenn og gi etter for alle ønsker og krav som elevene har. Det må aldri settes spørsmålstegn ved hvem som bestemmer i klassen. Læreren må sette rettferdige, klare og tydelige grenser for hva man som lærer synes er akseptabelt og ikke. Om man lykkes med å få respekt hos elevene, så vil jeg tro at om en elev har problemer, vil han velge å komme til deg som satt krav og forventninger til han, men samtidig viste han respekt.
Det handler om å "se eleven".
Jeg tror også det er viktig og hele tiden å være i forkant av situasjoner, og å kunne fange opp signaler på begynnende vansker. På denne måten vil man slippe å bruke tiden sin på "brannslukking", men heller på det skoledagen egentlig skal handle om, nemlig læringsutbytte for elevene. Om en lærer har full fokus på elevene, og alt begynner den proaktive tilnærmingen fra første skoledag, vil man nok kunne slippe unna en del problematiske situasjoner senere.
Det kan kanskje høres lett ut å skape en god læringsarena, men jeg tror ikke man blir den perfekte lærer over natten. Jeg tror man må gå mange ganger i "baret" før man nærmer seg den gylne formelen. Man må ikke glemme at læreren, som eleven, lærer etter hvert som veien blir til. Jeg tror det eneste som kan skaffe oss den perfekte læringsarenaen, er erfaring. Gjennom hele tiden å være observant og vurdere, vil man etter hvert finne ut hvilke metoder som virker og ikke virker. Elevene vil så klart alltid være forskjellige, men om man lærer å kjenne signalene, så vil man kunne slippe unna vanskelige situasjoner både for lærer, elev og klasse.
Avslutningsvis vil jeg si som Inge Eidsvåg, "du skal våge å være lærer"
For å skape en god læringsarena, så tror jeg Inge Eidsvåg har mye rett når han sier "å være lærer handler først og fremst om å gi barn lyst til å lære og mot til å leve". For å kunne skape en god læringsarena så er det viktig at vi som lærere klarer å skape et læringsmiljø som smitter over på læringsviljen til elevene. En lærer kan gjøre mye bare ved å forandre på de fysiske forholdene i et klasserom. Man kan innføre klasseregler om hvordan det skal se ut, og man kan tilpasse vegger, pulter og stoler i forhold til elevene. Man bør også prøve så langt det er mulig å skjerme elevene fra ytre uro. Om man klarer dette, så vil man også kunne hindre indre uro i klasserommet. For å skape indre uro i klasserommet, så kan det være nok at noen elever ser en slåsskamp i skolegården.
Det er så klart ikke bare de fysiske forholdene som kan gjøre at elevene føler seg "fengslet" og umotivert. Væremåten og holdningen til læreren er nok det punktet som er mest vesentlig. Læreplanen sier at vi som lærere skal "være den forlenga armen til hjemmet når det kommer til oppseding av barna". Dette betyr at lærerjobben er mer enn bare å undervise, og jeg tror at dersom man ikke er glad i barn, så har man ingenting som lærer å gjøre.
Kanskje ikke den mest anbefalte måten å skape tillit mellom lærer og elev på?
En lærer kan få innpass hos elever ved å spille på lag med dem. Dette kan man få gjennom å være inkluderendes, bry seg om elevene som enkeltindivid, og ikke minst vise respekt for elevene. Dette betyr ikke at man skal være bestevenn og gi etter for alle ønsker og krav som elevene har. Det må aldri settes spørsmålstegn ved hvem som bestemmer i klassen. Læreren må sette rettferdige, klare og tydelige grenser for hva man som lærer synes er akseptabelt og ikke. Om man lykkes med å få respekt hos elevene, så vil jeg tro at om en elev har problemer, vil han velge å komme til deg som satt krav og forventninger til han, men samtidig viste han respekt.
Det handler om å "se eleven".
Jeg tror også det er viktig og hele tiden å være i forkant av situasjoner, og å kunne fange opp signaler på begynnende vansker. På denne måten vil man slippe å bruke tiden sin på "brannslukking", men heller på det skoledagen egentlig skal handle om, nemlig læringsutbytte for elevene. Om en lærer har full fokus på elevene, og alt begynner den proaktive tilnærmingen fra første skoledag, vil man nok kunne slippe unna en del problematiske situasjoner senere.
Det kan kanskje høres lett ut å skape en god læringsarena, men jeg tror ikke man blir den perfekte lærer over natten. Jeg tror man må gå mange ganger i "baret" før man nærmer seg den gylne formelen. Man må ikke glemme at læreren, som eleven, lærer etter hvert som veien blir til. Jeg tror det eneste som kan skaffe oss den perfekte læringsarenaen, er erfaring. Gjennom hele tiden å være observant og vurdere, vil man etter hvert finne ut hvilke metoder som virker og ikke virker. Elevene vil så klart alltid være forskjellige, men om man lærer å kjenne signalene, så vil man kunne slippe unna vanskelige situasjoner både for lærer, elev og klasse.
Avslutningsvis vil jeg si som Inge Eidsvåg, "du skal våge å være lærer"
torsdag 2. oktober 2008
Undervisningsplanlegging
Da nærmer det seg nok en gang praksis. Denne gangen skal vi delta mer aktivt i klassen, noe som er grunnen til at vi skal skrive våres tanker rundt hvordan vi vil planlegge undervisningen. Å planlegge undervisning er nok noe som vil gå lettere og ikke minst raskere etterhvert som vi bygger erfaringer, men pr dags dato og uten erfaringer i det hele tatt, så tar det nok en del lenger tid.
Gjennom tidene så har der vært forskjellige oppsett for hvordan man planlegger en undervisning. Noen har blitt kritisert for å være for enkel, mens andre for å være for detaljert. Modellen som blir brukt i skolen nå, og som har vært et pedagogisk fellesgods i mange år heter "didaktisk realasjonsmodell". Grunnen til navnet er at dersom man forandrer på noe, så vil dette ha innvirkning på alt det andre. Noen synes kanskje den er for detaljert, men i mine øyne så tar modellen de hensyn som trengs for å kunne gi elevene en god og lærerik utdanning.
Jeg er så klart inneforstått med at der ikke er noen oppskrift for hvordan man skaper den perfekte undervisning, men jeg synes relasjonsmodellen som setter eleven i fokus er bedre enn en modell som setter mål og lærer i fokus.
Modellen tar utgangspunkt i at ingen av kategoriene skal komme foran noen av de andre. Tatt dette i betrakning, så vil jeg nok uansett starte med å tenke ut hva målet med undervisningen skal være. Grunnen til dette er at det er lettere å ta hensyn til de andre faktorene om man vet hvor veien skal gå.
Faktorer man må ta hensyn til når man planlegger en undervisning er:
Læreforutsetninger: Her må man ta hensyn til hvilke forutsetninger både lærer og elever har. Dette kan være intellektuelle-, psykiske-, fysiske- og sosiale forutsetninger. Dette er forutsetninger som foranderes og modnes over tid, noe som betyr at læreren må være oppmerksom på, samt forandre seg i takt med denne utviklingen. Jeg synes Vigotsky forklarer disse forutsetningene når han sier at det er viktig at undervisningen ikke kommer utenfor "utviklingssonen" til elevene.
Rammefaktorer: Alle skoler har rammefaktoerer som lærere må ta hensyn til når de planlegger. Dette kan være faktorer som lover og læreplaner satt av myndighetene, ressurser på skolen som personell, utstyr og område. Hos alle skoler er der også gode gamle tradisjoner og vaner som man ta hensyn til. Rammefaktorer er ikke bare begrensende, men kan også lette læringsprosessen. Det er derfor viktig at vi ikke lar rammefaktorene begrense oss.
Faginnhold: Her må innhold velgest og tilpasses. Det er viktig at læreren klarer å skille ut hva som er viktig med tanke på hvilke læreforutsetninger elevene har. Ingen elever er like, og det er ikke sikkert at forlagshusene sitt forslag til pensum passer til akkurat dine elevers læreforutsetninger.
Arbeidsmåter handler om hvilke metoder man tar i bruk i undervisningen. Der vil alltid være forskjellige arbeidsmåter blant lærere, men at noen har suksess med sin måte, betyr ikke dette at den vil virke også for deg. Her er det viktig å hele tiden utvikle seg i takt med de erfaringene man skaffer seg.
Til slutt så er det viktig å ta en vurdering eller evaluering av undervisningen. Er målet nådd? Hva har elevene lært? Hva har jeg som lærer lært? Var der uforutsette faktorere som fikk innflytelse på hvordan timen uttartet seg? Dette er spørsmål man hele tiden må stille seg, og som igjen vil skape en god læringsprosess. Dersom man kontinuerlig vurderer, vil man også kunne utvikle seg i takt med elevenes utvikling.
Selv om dette er en god og detaljert planleggingsmodell, betyr ikke det, som nevnt tidligere, at den er komplett. Der finnes desverre ingen oppskrifter for hvordan man får den perfekt undervisning, men man skaffer seg nok et godt utgangspunkt om man klarer å skape et personlig forhold til elevene, samt være fleksibel og kunne improviserer om noe uforutsett skjer.
Gjennom tidene så har der vært forskjellige oppsett for hvordan man planlegger en undervisning. Noen har blitt kritisert for å være for enkel, mens andre for å være for detaljert. Modellen som blir brukt i skolen nå, og som har vært et pedagogisk fellesgods i mange år heter "didaktisk realasjonsmodell". Grunnen til navnet er at dersom man forandrer på noe, så vil dette ha innvirkning på alt det andre. Noen synes kanskje den er for detaljert, men i mine øyne så tar modellen de hensyn som trengs for å kunne gi elevene en god og lærerik utdanning.
Jeg er så klart inneforstått med at der ikke er noen oppskrift for hvordan man skaper den perfekte undervisning, men jeg synes relasjonsmodellen som setter eleven i fokus er bedre enn en modell som setter mål og lærer i fokus.
Modellen tar utgangspunkt i at ingen av kategoriene skal komme foran noen av de andre. Tatt dette i betrakning, så vil jeg nok uansett starte med å tenke ut hva målet med undervisningen skal være. Grunnen til dette er at det er lettere å ta hensyn til de andre faktorene om man vet hvor veien skal gå.
Faktorer man må ta hensyn til når man planlegger en undervisning er:
Læreforutsetninger: Her må man ta hensyn til hvilke forutsetninger både lærer og elever har. Dette kan være intellektuelle-, psykiske-, fysiske- og sosiale forutsetninger. Dette er forutsetninger som foranderes og modnes over tid, noe som betyr at læreren må være oppmerksom på, samt forandre seg i takt med denne utviklingen. Jeg synes Vigotsky forklarer disse forutsetningene når han sier at det er viktig at undervisningen ikke kommer utenfor "utviklingssonen" til elevene.
Rammefaktorer: Alle skoler har rammefaktoerer som lærere må ta hensyn til når de planlegger. Dette kan være faktorer som lover og læreplaner satt av myndighetene, ressurser på skolen som personell, utstyr og område. Hos alle skoler er der også gode gamle tradisjoner og vaner som man ta hensyn til. Rammefaktorer er ikke bare begrensende, men kan også lette læringsprosessen. Det er derfor viktig at vi ikke lar rammefaktorene begrense oss.
Faginnhold: Her må innhold velgest og tilpasses. Det er viktig at læreren klarer å skille ut hva som er viktig med tanke på hvilke læreforutsetninger elevene har. Ingen elever er like, og det er ikke sikkert at forlagshusene sitt forslag til pensum passer til akkurat dine elevers læreforutsetninger.
Arbeidsmåter handler om hvilke metoder man tar i bruk i undervisningen. Der vil alltid være forskjellige arbeidsmåter blant lærere, men at noen har suksess med sin måte, betyr ikke dette at den vil virke også for deg. Her er det viktig å hele tiden utvikle seg i takt med de erfaringene man skaffer seg.
Til slutt så er det viktig å ta en vurdering eller evaluering av undervisningen. Er målet nådd? Hva har elevene lært? Hva har jeg som lærer lært? Var der uforutsette faktorere som fikk innflytelse på hvordan timen uttartet seg? Dette er spørsmål man hele tiden må stille seg, og som igjen vil skape en god læringsprosess. Dersom man kontinuerlig vurderer, vil man også kunne utvikle seg i takt med elevenes utvikling.
Selv om dette er en god og detaljert planleggingsmodell, betyr ikke det, som nevnt tidligere, at den er komplett. Der finnes desverre ingen oppskrifter for hvordan man får den perfekt undervisning, men man skaffer seg nok et godt utgangspunkt om man klarer å skape et personlig forhold til elevene, samt være fleksibel og kunne improviserer om noe uforutsett skjer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)