Effekten av tilbakemeldinger

De siste ukene har vi diskutert hvordan man skal vurdere andres arbeid og gi en konstruktiv tilbakemelding. I den sammenheng har vi blitt introdusert til metoden "two stars and one wish" som jeg kommer nærmere inn på senere.

Tilbakemeldinger i hverdagen er viktig, både for de voksne og barn, men det er måten tilbakemeldingen blir utformet og formidlet som er det viktigste. Man kan si at man har to typer tilbakemeldinger, de som bare sier at du har jobbet bra og ikke noe mer, og den effektive tilbakemeldingen som gir personen svar på tre spørsmål:

Hva er målet: her får personen tilbakemelding om hva målet med økten/oppgaven var, også kalt "feed up".

Hvor er jeg i forhold til målet: her får personen tilbakemelding om hvordan han/hun ligger ann i forhold til det fastsatte målet. Hva man gjør rett og hva man gjør feil, også kalt "feed back".

Hvordan jeg skal nå målet: her får personen tilbakemelding om hvilke aktiviteter som må til for at han/hun skal nå målet, også kalt "feed forward".

Kanskje et av de mest ømfintlige temaene som ble tatt opp mens vi gikk gjennom hvordan man gir tilbakemelding var om ros alene hadde noen effekt. Det ble vist en undersøkelse gjort av Hattie og Timperley at ros, belønning og straff ikke hadde noen bevist konstruktiv eller læringsbasert informasjon, noe som skapte diskusjoner.



Om man tenker at tilbakemeldingen i seg selv bare skal handle om hvordan og hvorfor, så kan jeg si meg helt enig i dette. Om man som lærer bare sier flott jobbet eller dette var bra, vil ikke eleven vite hva som er bra og hva som kan bli gjort annerledes, men om man kombinerer ros og konstruktiv tilbakemelding, så tror jeg man vil oppnå mer. Jeg har så klart ikke noen statistikk bak dette utsagnet, men jeg mener at alle får en god selvfølelse om de får ros.

Et eksempel på dette har jeg fra da jeg var på allidrett med jentungen min. Hun såg tydelig opp til sjefen for allidretten som gikk rundt og "inspiserte" smårollingene. Når hun nærmet seg min datter, så såg jeg ansiktet hennes hele tiden var oppmerksom på om "sjefen" såg hva hun gjorde. Jeg distanserte meg for å observere hva som ble sagt, gjort og hvilke reaksjoner som ville komme ut av dette. Heldigvis så "sjefen" hva hun gjorde og skrøt over hvor flink hun var til å balansere uten å gå noe nærmere inn på hva hun gjorde rett eller feil. Ansiktet til datteren min lyste opp og jeg så at hun ble oppriktig glad og stolt. Dette førte videre til at hun fikk en selvtillit som tydelig kom frem i måten hun utførte de andre øvelsene. Så spørsmålet jeg stilte meg var da "hva om "sjefen" ikke hadde bemerket hva hun gjorde" og "hadde hun blitt like motivert til å fortsett om hun ikke fikk rosen hun fortjente"?
Dette eksempelet er ut i fra en 3 år gammel jente sitt perspektiv, men jeg tror også man som eldre vil få samme stoltheten og selvtilliten av bare det å bli sett av andre eller noen du ser opp til.

Nå tror jeg kanskje Hattie og Timperley tenkte mer på tilbakemeldinger i forhold til skole og oppgaver når de kom med dette utsagnet, og da er det jo så klart viktig å også komme med konstruktiv veiledning/tilbakemlding.

Jeg nevnte over at vi også ble introdusert for tilbakemldingsmetoden "two stars and one wish". Dette er en metode jeg tror kan være effektiv. Metoden går ut på å gi eleven to stjerner for hva de har fått til, samt gi et ønske om hva de skal jobbe mer med eller bli bedre på. Problemet til de fleste av oss er at det er vanskelig å si noe som kan såre andres følelser, og i den sammenheng sier vi ofte at dette var bra bare for å komme lett unna. Om man gjør dette så vil eleven bli stående på stedet hvil og ikke utvikle seg videre da eleven tror at det som blir gjort er riktig. Ved å bruke "two stars and one wish", så vil man som lærer kunne gi en konstruktiv tilbakemelding om både målene som er satt, om hvor eleven står i forhold til målene og hva evt. eleven må gjøre for å nå målene. Det skader heller ikke om man, dersom arbeidet virkelig er bra, åpner med å si "dette var bre arbeid" før man deler ut stjerner og ønsker.

Avslutningsvis så vil jeg bare si at en tilbakemelding kan både glede og knuse en person, så det er viktig at før man gir tilbakemeldinger tenker grundig gjennom hvilket utfall det vil gi. Vi skrev tidligere om motivasjon hvor jeg nevnte blant annet hvor viktig selvfølelsen er for motivasjonen. Jeg tror om man klarer å gi noen konstruktiv ros, så vil man kunne skape en god selvfølelse hos mottakeren, som igjen fører til økt motivasjon og innsats.

Motivasjon

Hvor kommer denne motivasjon fra og hva betyr egentlig ordet motivasjon?

Når jeg slår opp på wikipedia, så står der "motivasjon defineres ofte som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like og det som gir den mål og mening. Motiverte mennesker er mennesker som kommer i gang, viser engasjement og målretthet, viser utholdenhet og ofte har positive tanker om arbeid eller prosjekt". Imsen har en litt kortere definisjon og skriver følgende om motivasjon "motivasjon defineres ofte som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like og det som gir den mål og mening".

Vi har denne uken diskutert dette forunderlige ordet på skolen. Medelever har tatt frem eksempler på erfaringer de har hatt om motivasjon, og ut i fra disse kan man trygt si at motivasjon er noe man kan få fra sitt indre, men også fra ytre forhold. Dette kalles indre- og ytre motivasjon.

Indre motivasjon er når du klarer å holde aktiviteten gående fordi du har interesse for saken, lærestoffet eller handlingen i seg selv. Interesse for noe kan man få ved at man synes noe er morsomt eller meningsfullt.

Av og til så holder det ikke bare med indre motivasjon, og da er det viktig å skaffe seg motivasjon fra andre hold også kalt ytre motivasjon. Dette er at du som person ser at du kan oppnå en belønning om du klarer å utføre handlingene som må til for å nå målet. Det trenger ikke nødvendigvis være penger eller andre fysiske goder man oppnår, men også den gode indre følelsen av å mestre noe.

Motivasjon er med andre ord noe du kan finne selv, noe du kan gi andre og noe du kan få fra andre.



Noe vi også har diskutert er hvilken motivasjonsfaktor som kommer først, og hvilken som er viktigst å bruke? Jeg mener at ytre motivasjon er noe som av og til må til, men hovedmotivasjone bør til syvende og sist være den indre hos det enkelte individ. Dersom barn ikke blir "lært" opp til å finne motivasjonen selv, så vil det bli mange gulrøtter som må deles ut, og hva skjer da når du til slutt står igjen med gulrøtter som ikke lenger frister? Jeg er vertfall ganske så sikker på at da blir det også slutt på tålmodigheten og pågangsmotet til den enkelte. Ytre motivasjoner er noe man godt kan bruke, og kanskje spesielt i grunnskolen, men problemet kommer når barnet må begynne å ta egne valg her i livet. Hva skal de da velge når de hele livet har blitt oppdratt til å motta motivasjon fra andre?

Der er spesielt en motivasjon jeg har bitt meg merke til, nemlig prestasjonsmotivasjon. Prestasjonsmotivasjon handler om trangen vi har til å utføre noe som er bra i forhold til en eller annen kvalitetsstandard. Når jeg leser at det handler om å prestere, om å lykkes med utfordringer og rett og slett gjøre det bra, så tenker jeg på et annet ord som kalles konkurranseinstinkt. Hva hadde vel livet vært uten utfordringer? Det første jeg tenkte da jeg hørte ordet motivasjon var "må man ikke oppleve nedturer for å motiveres til oppturer?". Idrettsutøvere er ofte kjent for å ha et høyt konkurranseinstinkt. Grunnen til dette er kanskje at når man vet hvor surt det er å tape, så blir man automatisk motivert til å kjempe for å slippe å oppleve den nedturen nok en gang.

Jeg tror at det det er viktig at vi som menneske må tørre å ta utfordringer. Utfordringen og ambisjonene bør så klart ligge innenfor de grensene vi mener er oppnåelige, og derfor er det viktig at vi som lærere setter både kortsiktige og langsiktige mål gjennom samtale med den enkelte elev. Ingen er perfekt i alle fag eller situasjoner, men det betyr ikke at vi er uduglige. I noen tilfeller er det helt greit å bare ligge midt på treet, eller til og med under gjennomsnittet. Det handler om å kunne sitte igjen med en god selvfølelse av at man har gjort så godt som man kan ut fra de forutsetningen man har. Om man tenker seg at et barn har høy selvtillit på noen felt og lav selvtillit på noen felt, så kan man si at selvfølelsen er gjennomsnittet eller midt i mellom disse to ytterpunktene. Jeg tror at det er akkurat denne selvfølelsen man som lærer må prøve å gi eleven. Dersom eleven har en god selvfølelse og tro på at man betyr noe hos seg selv og andre, så vil man også tørre å tro på at man kan klare noe, som igjen er grunnlaget til at vi tør å motivere oss til å ta imot utfordringer.

Motivasjon er vanskelig og det er helt klart lettere å sitte på sidelinjen å si hva man bør gjøre og ikke gjøre, men jeg tror at om man som lærer klarer å se den enkelte eleven, samt overbevise eleven om at du virkelig bryr om hvordan han/hun gjør det, så kan det være nok til at eleven tør å bli positiv til seg selv og utfordringen i selve arbeidet som må til for at han/hun skal nå målene som settes.

C.Grant skrev en gang "few people recognize an opportunity, because it comes disguised as hard work"