Klasserommet som læringsarena

Vi har denne uken diskutert hvordan vi kan gjøre klasserommet om til en god læringsarena. Vi har hørt skremmendes historier om dårlige lærere, men heldigvis har disse blitt oppveid av historier om gode lærere.

For å skape en god læringsarena, så tror jeg Inge Eidsvåg har mye rett når han sier "å være lærer handler først og fremst om å gi barn lyst til å lære og mot til å leve". For å kunne skape en god læringsarena så er det viktig at vi som lærere klarer å skape et læringsmiljø som smitter over på læringsviljen til elevene. En lærer kan gjøre mye bare ved å forandre på de fysiske forholdene i et klasserom. Man kan innføre klasseregler om hvordan det skal se ut, og man kan tilpasse vegger, pulter og stoler i forhold til elevene. Man bør også prøve så langt det er mulig å skjerme elevene fra ytre uro. Om man klarer dette, så vil man også kunne hindre indre uro i klasserommet. For å skape indre uro i klasserommet, så kan det være nok at noen elever ser en slåsskamp i skolegården.

Det er så klart ikke bare de fysiske forholdene som kan gjøre at elevene føler seg "fengslet" og umotivert. Væremåten og holdningen til læreren er nok det punktet som er mest vesentlig. Læreplanen sier at vi som lærere skal "være den forlenga armen til hjemmet når det kommer til oppseding av barna". Dette betyr at lærerjobben er mer enn bare å undervise, og jeg tror at dersom man ikke er glad i barn, så har man ingenting som lærer å gjøre.




Kanskje ikke den mest anbefalte måten å skape tillit mellom lærer og elev på?




En lærer kan få innpass hos elever ved å spille på lag med dem. Dette kan man få gjennom å være inkluderendes, bry seg om elevene som enkeltindivid, og ikke minst vise respekt for elevene. Dette betyr ikke at man skal være bestevenn og gi etter for alle ønsker og krav som elevene har. Det må aldri settes spørsmålstegn ved hvem som bestemmer i klassen. Læreren må sette rettferdige, klare og tydelige grenser for hva man som lærer synes er akseptabelt og ikke. Om man lykkes med å få respekt hos elevene, så vil jeg tro at om en elev har problemer, vil han velge å komme til deg som satt krav og forventninger til han, men samtidig viste han respekt.
Det handler om å "se eleven".

Jeg tror også det er viktig og hele tiden å være i forkant av situasjoner, og å kunne fange opp signaler på begynnende vansker. På denne måten vil man slippe å bruke tiden sin på "brannslukking", men heller på det skoledagen egentlig skal handle om, nemlig læringsutbytte for elevene. Om en lærer har full fokus på elevene, og alt begynner den proaktive tilnærmingen fra første skoledag, vil man nok kunne slippe unna en del problematiske situasjoner senere.

Det kan kanskje høres lett ut å skape en god læringsarena, men jeg tror ikke man blir den perfekte lærer over natten. Jeg tror man må gå mange ganger i "baret" før man nærmer seg den gylne formelen. Man må ikke glemme at læreren, som eleven, lærer etter hvert som veien blir til. Jeg tror det eneste som kan skaffe oss den perfekte læringsarenaen, er erfaring. Gjennom hele tiden å være observant og vurdere, vil man etter hvert finne ut hvilke metoder som virker og ikke virker. Elevene vil så klart alltid være forskjellige, men om man lærer å kjenne signalene, så vil man kunne slippe unna vanskelige situasjoner både for lærer, elev og klasse.

Avslutningsvis vil jeg si som Inge Eidsvåg, "du skal våge å være lærer"