Reiserute som hukommelsestrategi

Da har tiden komt til kognitivismen og alt som foregår inne i hodet våres. Hva som egentlig foregår inne i hodet våres er vel umulig for oss almennlærere å forstå, men ved hjelp av forskjellige strategier, så kan vi hvertfall huske mer.

Da jeg vokste opp, så fikk vi ofte beskjed om å pugge regler til vi kunne stoffet, mens i dag så gikk det opp et lys for meg da jeg heller ble introdusert for teknikker/stragegier for å enklere lære stoffet.

Norgesmester i hukommelse, Oddbjørn By, har "rullet" på Newton den siste måneden. Her har han imponert med sine strategier som gjør det lettere å huske land, kort, ukedager osv. Når det kommer til geografi, så har jeg alltid prøvd å pugge hvert land, mens i dag så klarte jeg ved hukommelsesstrategi å lære de 14 største landene på 10 minutt. Strategien jeg brukte var å lage noe så enkelt som en reiserute. Jeg valgte en reiserute som jeg bruker hver dag og som jeg kjenner godt. Jeg visualiserte ruten og puttet landene inn på strategiske plasser for best mulig å huske de. Mitt første stopp på reiseruten var en full russ(for Russland) som stod på bussholdeplassen min, så gikk resten i tur og orden.














Grunnen til at jeg valgte å skrive om dette denne uken er at læring, om den blir presentert riktig, kan være både morsomt og enkelt. Jeg sier ikke at denne strategien kan bli brukt på alt, og heller ikke den passer for alle, men den passet for meg. Jeg har som sagt tidligere ikke vært interressert i geografi. Hovedgrunnen til dette er at jeg alltid har synes det har vært vanskelig å se et kart, for så å pugge landene. Jeg er ganske sikker på at om lærerne mine hadde presentert meg for alternative læringsstrategier den gang, så hadde de garantert klart å fange oppmerksomheten og interessen min for blant annet geografi.

Det ligger nok noe i det folk sier, at "det enkle er ofte det beste"

Behaviorismen

Denne uken har vi hatt en mer detaljert gjennomgang av Behaviorismen, og i den sammenheng så skal vi utdype våres tanker rundt dette grunnsynet.

Behaviorismen har sitt grunnlag fra starten av 1900-tallet. Denne læringsteorien legger til grunne for at læring er observerbare endringer i ytre adferd over tid. Tilhengerne av denne teorien mente at alle blir født uten kunnskap, men at alle kan lære seg alt.

Personlig synes jeg Behaviorismen som helhet er preget av "svart/hvitt" tenking, men samtidig så synes jeg den har punkter som jeg ser for meg å bruke i hverdagen. Med dette mener jeg at jeg nok ikke kommer til å følge teorien fullt ut, men ta i bruk punkter som "straff og belønning".

Etter min mening så brukes "straff og belønning" i alle sammenhenger i dagens samfunn. Jeg synes det er viktig å kunne gi eleven en "gulrot" om de er flinke eller klarer å nå et realistisk og forhåndsbestemt mål. Dette kan være alt fra å få se en film om man jobber bra, eller få en "opplevelse" om man klarer å oppnå noe. Når det kommer til straff så er jo det med modifikasjoner. Straffen i mine øyner vil være å ta fra de et gode. Dersom elevene ikke er flinke til å jobbe, så mister de også muligheten til å få se filmen som de skulle få se om de jobbet bra.

Om man først velger å ta i bruk straff og belønning, så er det viktig å være konsekvent i bruken av det. Om man lover noe, så må man holde det man lover, og om man mener at de ikke fortjener det, så er det viktig å ikke gi elevene "godet" likevel.

Man må som lærer eller i samarbeid med elevene, sette realistiske krav og mål som faktisk er mulig å gjennomføre/oppnå. Om man hele tiden setter urealistiske mål, så vil elevene miste troen på at de kan klare det, og på den måten gi opp.

Grunnen til at jeg mener at man kan bruke straff og belønning i skolen er at man kan få elever som individ og som gruppe til å yte mer. Jeg sier ikke at alt skal dreie seg om å få noe om man klarer å oppnå noe, men med moderat bruk, så vil man kunne skape en positiv effekt.

Klasserommet som læringsarena

Vi har denne uken diskutert hvordan vi kan gjøre klasserommet om til en god læringsarena. Vi har hørt skremmendes historier om dårlige lærere, men heldigvis har disse blitt oppveid av historier om gode lærere.

For å skape en god læringsarena, så tror jeg Inge Eidsvåg har mye rett når han sier "å være lærer handler først og fremst om å gi barn lyst til å lære og mot til å leve". For å kunne skape en god læringsarena så er det viktig at vi som lærere klarer å skape et læringsmiljø som smitter over på læringsviljen til elevene. En lærer kan gjøre mye bare ved å forandre på de fysiske forholdene i et klasserom. Man kan innføre klasseregler om hvordan det skal se ut, og man kan tilpasse vegger, pulter og stoler i forhold til elevene. Man bør også prøve så langt det er mulig å skjerme elevene fra ytre uro. Om man klarer dette, så vil man også kunne hindre indre uro i klasserommet. For å skape indre uro i klasserommet, så kan det være nok at noen elever ser en slåsskamp i skolegården.

Det er så klart ikke bare de fysiske forholdene som kan gjøre at elevene føler seg "fengslet" og umotivert. Væremåten og holdningen til læreren er nok det punktet som er mest vesentlig. Læreplanen sier at vi som lærere skal "være den forlenga armen til hjemmet når det kommer til oppseding av barna". Dette betyr at lærerjobben er mer enn bare å undervise, og jeg tror at dersom man ikke er glad i barn, så har man ingenting som lærer å gjøre.




Kanskje ikke den mest anbefalte måten å skape tillit mellom lærer og elev på?




En lærer kan få innpass hos elever ved å spille på lag med dem. Dette kan man få gjennom å være inkluderendes, bry seg om elevene som enkeltindivid, og ikke minst vise respekt for elevene. Dette betyr ikke at man skal være bestevenn og gi etter for alle ønsker og krav som elevene har. Det må aldri settes spørsmålstegn ved hvem som bestemmer i klassen. Læreren må sette rettferdige, klare og tydelige grenser for hva man som lærer synes er akseptabelt og ikke. Om man lykkes med å få respekt hos elevene, så vil jeg tro at om en elev har problemer, vil han velge å komme til deg som satt krav og forventninger til han, men samtidig viste han respekt.
Det handler om å "se eleven".

Jeg tror også det er viktig og hele tiden å være i forkant av situasjoner, og å kunne fange opp signaler på begynnende vansker. På denne måten vil man slippe å bruke tiden sin på "brannslukking", men heller på det skoledagen egentlig skal handle om, nemlig læringsutbytte for elevene. Om en lærer har full fokus på elevene, og alt begynner den proaktive tilnærmingen fra første skoledag, vil man nok kunne slippe unna en del problematiske situasjoner senere.

Det kan kanskje høres lett ut å skape en god læringsarena, men jeg tror ikke man blir den perfekte lærer over natten. Jeg tror man må gå mange ganger i "baret" før man nærmer seg den gylne formelen. Man må ikke glemme at læreren, som eleven, lærer etter hvert som veien blir til. Jeg tror det eneste som kan skaffe oss den perfekte læringsarenaen, er erfaring. Gjennom hele tiden å være observant og vurdere, vil man etter hvert finne ut hvilke metoder som virker og ikke virker. Elevene vil så klart alltid være forskjellige, men om man lærer å kjenne signalene, så vil man kunne slippe unna vanskelige situasjoner både for lærer, elev og klasse.

Avslutningsvis vil jeg si som Inge Eidsvåg, "du skal våge å være lærer"

Undervisningsplanlegging

Da nærmer det seg nok en gang praksis. Denne gangen skal vi delta mer aktivt i klassen, noe som er grunnen til at vi skal skrive våres tanker rundt hvordan vi vil planlegge undervisningen. Å planlegge undervisning er nok noe som vil gå lettere og ikke minst raskere etterhvert som vi bygger erfaringer, men pr dags dato og uten erfaringer i det hele tatt, så tar det nok en del lenger tid.

Gjennom tidene så har der vært forskjellige oppsett for hvordan man planlegger en undervisning. Noen har blitt kritisert for å være for enkel, mens andre for å være for detaljert. Modellen som blir brukt i skolen nå, og som har vært et pedagogisk fellesgods i mange år heter "didaktisk realasjonsmodell". Grunnen til navnet er at dersom man forandrer på noe, så vil dette ha innvirkning på alt det andre. Noen synes kanskje den er for detaljert, men i mine øyne så tar modellen de hensyn som trengs for å kunne gi elevene en god og lærerik utdanning.

Jeg er så klart inneforstått med at der ikke er noen oppskrift for hvordan man skaper den perfekte undervisning, men jeg synes relasjonsmodellen som setter eleven i fokus er bedre enn en modell som setter mål og lærer i fokus.

Modellen tar utgangspunkt i at ingen av kategoriene skal komme foran noen av de andre. Tatt dette i betrakning, så vil jeg nok uansett starte med å tenke ut hva målet med undervisningen skal være. Grunnen til dette er at det er lettere å ta hensyn til de andre faktorene om man vet hvor veien skal gå.

Faktorer man må ta hensyn til når man planlegger en undervisning er:

Læreforutsetninger: Her må man ta hensyn til hvilke forutsetninger både lærer og elever har. Dette kan være intellektuelle-, psykiske-, fysiske- og sosiale forutsetninger. Dette er forutsetninger som foranderes og modnes over tid, noe som betyr at læreren må være oppmerksom på, samt forandre seg i takt med denne utviklingen. Jeg synes Vigotsky forklarer disse forutsetningene når han sier at det er viktig at undervisningen ikke kommer utenfor "utviklingssonen" til elevene.

Rammefaktorer: Alle skoler har rammefaktoerer som lærere må ta hensyn til når de planlegger. Dette kan være faktorer som lover og læreplaner satt av myndighetene, ressurser på skolen som personell, utstyr og område. Hos alle skoler er der også gode gamle tradisjoner og vaner som man ta hensyn til. Rammefaktorer er ikke bare begrensende, men kan også lette læringsprosessen. Det er derfor viktig at vi ikke lar rammefaktorene begrense oss.

Faginnhold: Her må innhold velgest og tilpasses. Det er viktig at læreren klarer å skille ut hva som er viktig med tanke på hvilke læreforutsetninger elevene har. Ingen elever er like, og det er ikke sikkert at forlagshusene sitt forslag til pensum passer til akkurat dine elevers læreforutsetninger.

Arbeidsmåter handler om hvilke metoder man tar i bruk i undervisningen. Der vil alltid være forskjellige arbeidsmåter blant lærere, men at noen har suksess med sin måte, betyr ikke dette at den vil virke også for deg. Her er det viktig å hele tiden utvikle seg i takt med de erfaringene man skaffer seg.

Til slutt så er det viktig å ta en vurdering eller evaluering av undervisningen. Er målet nådd? Hva har elevene lært? Hva har jeg som lærer lært? Var der uforutsette faktorere som fikk innflytelse på hvordan timen uttartet seg? Dette er spørsmål man hele tiden må stille seg, og som igjen vil skape en god læringsprosess. Dersom man kontinuerlig vurderer, vil man også kunne utvikle seg i takt med elevenes utvikling.

Selv om dette er en god og detaljert planleggingsmodell, betyr ikke det, som nevnt tidligere, at den er komplett. Der finnes desverre ingen oppskrifter for hvordan man får den perfekt undervisning, men man skaffer seg nok et godt utgangspunkt om man klarer å skape et personlig forhold til elevene, samt være fleksibel og kunne improviserer om noe uforutsett skjer.

Pedagogisk grunnsyn

Slik jeg forstår pedagogisk grunnsyn, så handler det om de ideene og handlingene som ligger til grunn for mine pedagogiske handlinger. Dette kan eksempelvis være min relegiøse tro og livssyn, mitt politiske ståsted eller mitt livssyn.

Mine verdier og grunnsyn --> teorier --> handlinger.

I uken som har gått så har vi lært litt om de forskjellige grunnsynene. Man kan tenke seg at grunnsynene psykolanalyse og behaviorisme er to ekstreme og motsettende ytterpunkter, mens de to andre legger seg i mellom.

De forskjellige grunnsynene går kort fortalt ut på:

Psykoanalysen: Denne teorien er bygd på blant annet Sigmund Freud sine tanker og grunnsyn. Den er veldig individorientert og er opptatt av det indre sinnets krefter, både bevissthet og underbevissthet. Teorien mener at man kan skape konflikter og traumar på bakgrunn av tidligere erfaringer.
ID(Drifter - impulser -behov) blir satt opp mot Super-egoet (ubevisst og bevisst indre kontroll, samvittighet) som igjen danner Ego (fornuft og vilje).

ID vs Super-ego = Ego.

Behaviorisme: Teorien er bygd videre på spesielt Ivan Pavlov sin forskning. Behaviorismen forsket mye på dyr, og på hvordan de reagert på forskjellig stimulans. Det sentrale er vitenskapelig forskning på målbar synlig adferd, og ikke ”indre og usynlige kognitive prosesser”som hos psykoanalysen. Behaviorismen blir ofte vurdert til å ha et negativt menneskesyn, selv om de selv mener de er positive ved å mene at "alle kan lære alt".
Metoden "Straff og belønning" stammer fra denne teorien.

eks. på forskning: man ser på relative endringer av synlig adferd over tid.

Humanistisk psykologi: Teorien er bygd på bla annet Abraham Maslow sitt behovshierarki og setter det menneskelige i fokus. Teorien har et positivt menneskesyn og mener at mennesket er fra fødselen av godt, fritt og ansvarlig. Dersom vilkårene blir tilrettelagt så har mennesket evnen til å velge fritt og ta ansvar for eget liv. Teorien er "her- og nå" og fremtidsorientert, og ikke på fortiden som psykoanalysen.

Maslow behovshierarki mener at fysiske behov er viktigst:
1. Fysiske behov 2. Behov for sikkerhet 3. Sosiale behov 4.Behov for aktelse
5. Behov for selvrealisering 6 samvirke mellom behovene.


Økologisk eller systemperspektiv: Denne teorien ligger i grenseland mellom psykologi og sosiologi. Teorien bygger på at det er sammenheng mellom individ og aktivt miljø, og om f.eks. en familie svikter, så vil skolen komme inn og hjelpe til. Bronfenbenner mener at samfunnet er bygd opp som et nettverk, og at alle nettverk er avhengig av hverandre og jobber mot et felles beste.

Bronfenbenner modell mener at nettverket er avhengig av hverandre:
individ & jevngamle --> familie --> skole --> samfunn


Per dags dato så har jeg nok en eklektisk holdning med tanke på at der er elementer i alle grunnsyn som er verdifulle og nyttige tenkemåter i en pedagogisk hverdag. Jeg synes det er vanskelig å basere seg på bare et grunnsyn med den begrensende pedagogiske erfaringen jeg har per i dag.

Jeg er enig i at om dersom man ikke tilrettelegger vilkårene, så vil mennesket ikke kunne ta ansvar og velge fritt i sitt eget liv. Jeg mener også at vi alle er avhengig av hverandre og at dersom et ledd svikter, så vil dette ha betydning på nettverket rundt. Jeg har også tro på at tidligere erfaringer i ens liv har innvirkning på dagens situasjon, samt at det viktig å være "her- og nå" og fremtidsorientert. Således kan jeg foreløpig konkludere med at jeg henter elementene fra både humanistisk psykologi og økologisk eller systemperspektiv, samt psykoanalyse.

Hva i vente, vi er spente

Nok en nærmer seg slutten, og nok en uke er i vente. Uken som gikk var litt mer spennende skolemessig en vanlig. Vi hadde som oppgave i mattematikk å intervjue fjerdeklassinger, noe både jeg og ikke minst ungene syntes var morro. Det morsomste var nok å se hvor stort konkuranseinstinktet allerde er på barneskolen. Tenker da på hvordan de skjulte regnemåter og svar for hverandre med hånden. Uansett så var det godt å komme delvis i gang med det vi har i vente neste uke, nemlig praksis og kontakt med unger.

Praksisen neste uke er vel noe de fleste av oss har både gledd og grudd oss til. For meg selv så har tankene surret, og noen av tankene har vært: Hva har vi i vente? Hva om jeg ikke liker dette yrket i det hele tatt? Hva om ungene ikke liker meg, eller jeg ikke liker ungene? Har mye forandret seg siden sist jeg var på en barneskole?

Når de kommer til hva vi skal gjøre denne praksisuken, så er det heldigvis bare å observere og registere. Det at vi får en snill start som dette, fører nok til at ingen av oss kommer til å "rote" det til, og at vi fortsatt er "alle mann alle" mandagen etter praksisuken.

Uansett så blir det vertfall spennende å endelig få komme ut og "ta og føle" på yrket vi har startet veien mot.

Kvifor lærer?

Kvifor lærar? kvifor velge dette yrket som blir hetset mest av dei alle? Kvifor velge dette yrket som har mistet all status, det kan ikkje være for lønna?

Når eg står overfor slike spørsmål fra både kjente og bekjente, kan man egentlig begynne å lure på kva eg egentlig driv med. Ettersom spørsmåla kjem som perler på ei snor, og du føler du ikkje har nokon gode svar lenger, dukker det ene svaret som gir mening til det hele opp i hodet: barn, ungdom, glede og utvikling.

Det er kanskje klisjeaktig å si "å kunne få arbeide med barn og ungdom bør ansees som en gave", men til syvende og sist så er det nok få yrker som kan gi den samme gleden som man får ved å bli lærer.

Etter mange år i salgsbransjen kjem man ofte til eit metningspunkt. Dette metningspunktet nærmet seg for meg, noe som resulterte i spørsmålet, kva nå?
Mens eg nok ein gong leika meg med tanken om å bli lærar, ble det arrangert fotballskole der spillerne på a-laget skulle være instruktørar. Etter å ha fått veldig god kontakt med den yngre garden, og i tillegg satt igjen med ein utrolig god følelse da eg gjekk heim, bestemte eg meg for at dette må være noko for meg.

Eg veit at man vil ha oppturer og nedturer også som lærer, men om man kan seie til seg sjølv at man har gjort noe som har hatt en positiv innvirkning på nokon sitt liv, så bør det være god nok grunn uansett val av yrke. Det er denne gleden eg håper eg kan både gi og få ved å bli lærar.

På undervisningen i dag fikk vi presentert hvilke typer oppgåver ein lærar har. Når man ser på denne listen, så ser man at en lærar ikkje berre er ein underviser lenger, men så mykje mykje meir. En lærar har oppgaver som:

- Planlegging
- Oppdraging
- Undervisning
- Omsorg
- Skuleutvikling
- Samarbeid
- Administrasjon og leiing
- Spesielle tildelte oppgåver

Siden samfunnet krever meir og meir av skulen, så blir punktene over meir og meir vesentlige, selv om der fortsatt vil være punkter som vil være viktigere enn andre. Mens det tidligere har vært fokus på undervisning og læring, blir det i dag fokusert meir på punkter som omsorg, skuleutvikling og samarbeid. Kanskje er det derfor naturlig at vi har fått tittelen allmennlærar.