Den sosiokulturelle teorien er bygd spesielt rundt den russiske psykologen Lev S. Vygotskij(1896-1934). Vygotskij legger stor vekt på at vi er født inn en sosial sammenheng og at vi utvikler oss i samspill med andre mennesker, enten det er på skolen eller i venneflokken. Vygotskij sine hovedpunkter var ”utvikling, verktøy(både fysiske og kognitive) og samarbeid i felleskap”. Dersom vi ser på utvikling, så mener han at det er viktig å hele tiden strebe etter å utvikle seg i takt med modningsfasen. For at et barn skal kunne utvikle seg, så er det viktig at det skjer i riktig hastighet og at mennesker og verktøy er nøkkelen til barnets utvikling. Når det kommer til utviklingsredskaper så kan man skille mellom mediatorer og hjelp fra andre mennesker.
Redskaper og mediering
En viktig faktor i den sosiokulturelle teorien er mediering, som betyr formdling av kunnskap og kultur ved hjelp av redskaper. Redskaper kan være både av den fysiske og den kognitive typen. De fysiske redskapene kan være datamaskin, internett og lignende, mens et annet ord for det kognitiv er språket. Vygotskij mener at språket er et av de viktigste redskapene vi har for å kunne skape en utvikling hos barnet. Med språket mener Vygotskij at mennesket lærer å ”erstatte” selve tingene med språklige symboler i tankene. Språket handler rett og slett om kommunikasjon, og gjennom dialog så kan man skape stimuli til å tenke. Homo Faber betyr ”det redskapsbrukende mennesket” og betyr at barn tar fysiske redskaper i bruk for å utvikle seg videre. ”Vi kan for eksempel knuse en stein med redskapet slegge, eller mentalt knuse en oppgave med hjelp av redskapene språk og matematikk”.
Den proksimale utviklingssonen
Et annet viktig poeng i Vygotskij sin teori er den ”proksimale utviklingssonen”, også kalt ”den nærmeste utviklingssonen”. Den nærmeste utviklingssonen er delt inn i to nivåer, det eleven klarer selv og uten hjelp, og det eleven klarer ved hjelp fra lærer, andre elever eller fysiske redskaper. I teorien om den proksimale utviklingssonen ligger det en bestemt form for tilpasset opplæring, nemlig at undervisningen ikke skal være lagt på det nivået som eleven allerede behersker, men på et litt høyere nivå. På den måten må eleven ”strekke seg litt” for å utvikle seg i læringsprosessen. Dersom man er i dialog med mennesker som er like flinke, så kaller man det "sosial konstruktivisme", og dersom man er i dialog med noen som er flinkere så kaller man det "sosiokulturell læring".
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Yes, den nærmeste utviklingssonen er en nyttig konstruksjon i pedagogikken. Hvordan vil du medierer eller hjelpe elever slik at de kan utvide seg i denne sonen?
Man kan hjelpe elever til å utvikle sonen sin ved enten ved å bruke relevante redskaper i forhold til temaet eller språket. Det kan være redskaper som data, kalkulator, notater ol. Man kan også bruke språket for å uvikle sonen til elevene. Jeg synes dette er det viktigste punktet i en læringsprosess. Dialogen mellom elev og lærer er veldig viktig da det ofte er denne kommunikasjonen som skaper best læring. Om man tar utgangspunkt i denne dialogen, så kan man heller dra inn andre redskaper som hjelpemidler. Selv om hovedfokuset er på lærer/elev, så er det viktig å ikke glemme at barn lærer veldig mye av andre barn også.
Helt ening i at språket nok er det viktigste hjelpemidlet vi har!
Legg inn en kommentar