Blogging om blogging

Da nærmer vi oss slutten for dette året og en forhåpentligvis velfjortjent juleferie står i vente. Før jeg setter vekk skolesekken, så tenkte jeg at jeg skulle reflektere over hva bloggen har gjort for meg. Spørsmålene som jeg stiller meg selv er hvor relevant det har vært og hvor mye jeg har lært av dette. Har det vært mer stress enn lærerikt?

Når det kommer til blogg som læremåte så synes jeg absolutt at jeg har lært mye av å blogge. Man skriver ned sine tanker omkring hva man har lært, og det fine med å få kommentarer er at man raskt finner ut om man har tenkt helt feil eller at man er på rett kurs. Bloggen har til tider vært en faktor for stress, men om den ikke hadde vært obligatorisk, så hadde den nok ikke blitt gjort. Etter en stund så bestemte vi oss i klassen for at fristen skulle være søndagen og ikke fredagen. Dette førte til at vi fikk lenger tid på oss i en ellers hektisk hverdag. Problemet var at den alltid ble utsatt til det siste, og kvaliteten bar kanskje etterhvert preg av at den ble skrevet på en fridag. Det fine med fredagen var at man fortsatt var i skolefokus, mens i helgen ønsker man å slappe av og tenke på andre ting. På en annens side så er jo dette mitt eget problem og ikke klassens.

Det jeg synes har vært bra er at man har måttet lest andre sine tanker omkring temaene, noe som igjen fører til at man lærer mer. Det som vi kanskje har slitt litt med er at kommentarene kommer litt sent. Dette førte til at vi av og til måtte både skrive kommentarer og nytt innlegg på samme dag.

Når det kommer til hva som kan bli gjort annerledes til våren, så synes jeg ikke vi trenger å forandre på så mye. Jeg må innrømme at jeg til tider har ønsket å kaste hele pc-en i frustrasjon over denne bloggingen, men på en annen side så er jo det bare en måte å gjøre lekser på. I stedenfor å sitte å jobbe med oppgaver til de forskjellige temaene fra boken, så er det nok mer spennende å gjøre en blogg.

Alt i alt så tror jeg at jeg er fornøyd med denne typen læring.

Ønsker dere alle lykke til på eksamen, og så klart god jul og godt nyttår:-)

Intelligent.....eller ikke?

Howard Gardner(1943-) er mannen som på 80-tallet skapte debatt angående menneskets intelligens. Man har ofte hørt om at de som er medlem i Mensa er smarte og intelligente, noe jeg er helt enig i at de er, men betyr dette at de som ikke er med i denne klubben ikke er det? Jeg er helt enig med Gardner når han sier at om man skal måle intelligensen til mennesket, så holder det ikke med en tradisjonell IQ-test. Jeg vil tro at alle mennesker har noen kvaliteter som gjør de spesielle, og om noen ikke er faglig intelligent, så har de ofte en egenskap som gjør at de er intelligente på sitt område.

Howard Gardner har funnet ut at mennesker har minst 10 intelligenser.

1. Verbal-lingvistisk intelligens: Man kan si at personer som er flinke med språk, skriftlig og muntlig, har høy verbal-lingvistisk intelligens. En journalist som er flink til å uttrykke sine tanker på papiret vil gå under denne kategorien.

2. Logisk-matematisk intelligens: Her handler det om personer som er flinke til å logisk analysere problemer, eller er flinke til matematiske utregninger og lignende.

3. Musikalsk intelligens: Dersom en person er flink til å uttrykke seg gjennom musikken eller via et instrument, så kan vi si at han har høy musikalsk intelligens.

4. Spatial intelligens: Man kan si at et menneske har høy spatial intelligens når de er flinke til å sanse hva som er rundt de. En fotograf som ser ting andre ikke ser, er en person med høy spatial intelligens.

5. Kroppslig eller kinestetisk intelligens: Her handler det om personer som er flinke til å bruke kroppen sin til å løse et problem eller skape et produkt. Man kan si at desto høyere kroppslig eller kinestetisk intelligens en idrettsmann eller en håndverker har, desto bedre blir resultatet av det de skaper.

6. Interpersonlig intelligens: En person som har høy interpersonlig intelligens er en person som er flink til reagere adekvat på andre menneskers stemninger, ønsker, følelser og behov. Man kan si at en person med interpersonlig intelligens er en person som blir omtalt som en menneskekjenner.

7. Intrapersonlig intelligens: Dersom en person har god selvinnsikt og ikke lar livet bli styrt av irrasjonelle impuler, så har han høy intrapersonlig intelligens. Om en person hele tiden setter seg urealistiske mål, så har man med andre ord ikke høy intrapersonlig intelligens.

8. Natur-intelligens: Dette er personer som har innsikt og kunnskap om den levende naturen. Det handler om å vise sin kjærlighet til levende organismer og det å kjenne seg hjemme i naturen.

Med tanke på de forskjellige intelligensene til Gardner, så tror jeg at man trygt kan si at vi alle er intelligente på et eller annet område. Når man tenker på ordet intelligent, så tenker man gjerne på astrofysikere og personer med flotte titler, men en musiker kan være vel så intelligent på sitt område som en astrofysiker er på sitt. Det jeg prøver å si er at man ikke skal definere en person bare ut i fra en tradisjonell papirtest, men heller se personen i sin helhet med forskjellige evner eller kvaliteter.

Sosiokulturelle teorien

Den sosiokulturelle teorien er bygd spesielt rundt den russiske psykologen Lev S. Vygotskij(1896-1934). Vygotskij legger stor vekt på at vi er født inn en sosial sammenheng og at vi utvikler oss i samspill med andre mennesker, enten det er på skolen eller i venneflokken. Vygotskij sine hovedpunkter var ”utvikling, verktøy(både fysiske og kognitive) og samarbeid i felleskap”. Dersom vi ser på utvikling, så mener han at det er viktig å hele tiden strebe etter å utvikle seg i takt med modningsfasen. For at et barn skal kunne utvikle seg, så er det viktig at det skjer i riktig hastighet og at mennesker og verktøy er nøkkelen til barnets utvikling. Når det kommer til utviklingsredskaper så kan man skille mellom mediatorer og hjelp fra andre mennesker.

Redskaper og mediering
En viktig faktor i den sosiokulturelle teorien er mediering, som betyr formdling av kunnskap og kultur ved hjelp av redskaper. Redskaper kan være både av den fysiske og den kognitive typen. De fysiske redskapene kan være datamaskin, internett og lignende, mens et annet ord for det kognitiv er språket. Vygotskij mener at språket er et av de viktigste redskapene vi har for å kunne skape en utvikling hos barnet. Med språket mener Vygotskij at mennesket lærer å ”erstatte” selve tingene med språklige symboler i tankene. Språket handler rett og slett om kommunikasjon, og gjennom dialog så kan man skape stimuli til å tenke. Homo Faber betyr ”det redskapsbrukende mennesket” og betyr at barn tar fysiske redskaper i bruk for å utvikle seg videre. ”Vi kan for eksempel knuse en stein med redskapet slegge, eller mentalt knuse en oppgave med hjelp av redskapene språk og matematikk”.
 
Den proksimale utviklingssonen
Et annet viktig poeng i Vygotskij sin teori er den ”proksimale utviklingssonen”, også kalt ”den nærmeste utviklingssonen”. Den nærmeste utviklingssonen er delt inn i to nivåer, det eleven klarer selv og uten hjelp, og det eleven klarer ved hjelp fra lærer, andre elever eller fysiske redskaper. I teorien om den proksimale utviklingssonen ligger det en bestemt form for tilpasset opplæring, nemlig at undervisningen ikke skal være lagt på det nivået som eleven allerede behersker, men på et litt høyere nivå. På den måten må eleven ”strekke seg litt” for å utvikle seg i læringsprosessen. Dersom man er i dialog med mennesker som er like flinke, så kaller man det "sosial konstruktivisme", og dersom man er i dialog med noen som er flinkere så kaller man det "sosiokulturell læring".

Mentale skjema

Jean Piaget (1896-1980) er ikke bare kjent for å være en intelligent mann med mange titler, men han er også kjent for å ha funnet opp mange metakognitive uttrykk. I uken som gikk så har vi lært om blant annet tre av hans uttrykk som er "mentale skjema", "assimilasjon" og "akkomodasjon".

Mentale skjema handler kunnskap om forskjellige ting og tema. Det handler om hva man assosierer med et tema, og denne kunnskapen kalles for et "skjema". Dersom noen sier ordet pc, så vil det mentale skjema variere fra person til person ut fra individets kunnskap om hva en pc er eller hva man kan bruke en pc til. Mens noen automatisk tenker prossessor og pc-ens oppbygging når de hører ordet pc, så vil andre kanskje bare tenke noe man trenger for å komme seg på internett. Kunnskap om et tema får man gjennom en læringsprosess der man først lærer noe nytt, for så å evt fordype seg i ordet eller temaets betydning.

Den første delprosessen kalles assimilasjon. Denne prosessen starter når man står over nye og ukjente situasjoner eller fenomener og vi prøver å forstå eller tolke sansene våres. Om et barn får spørsmålet "hvorfor det blir natt?", så svarer barnet kanskje "det blir natt fordi solen legger seg". Her kobler barnet spørsmålet opp mot sine mentale skjema, og svaret blir derfor utifra barnets kunnskap om natt og dag. Man kan si at assimilasjon er det man tror er ordets betydning.

Den andre delprosessen kalles akkomodasjon. Denne prosessen starter når f.eks barnet ikke er tilfreds med tidligere tolkninger og forklaringer av spørsmålet "hvorfor det blir natt?", og at gapet mellom det man vet om temaet og det faktiske svaret om hvorfor det blir natt,blir for stort. For å skape likevekt mellom disse to tilstandene, vil barnet lære seg mer om temaet for å kunne gi en tilfredsstillende forklaring. Etter hvert som barnet "leser seg opp", vil også det mentale skjema bli utvidet og kunnskapen vil øke. Prosessen der man utvider sitt mentale skjema kalles akkomodasjon, og desto mer mer man akkomoderer, desto mer vil man kunne om et tema.

Fellesbetegnelsen for assimilasjon og akkomodasjon kalles adaptasjonsprosessen. Adaptasjon kommer fra det engelske ordet "adapt" som betyr å tilpasse seg. Man kan si at assimilasjon betyr å "tilpasse verden til seg selv", mens akkomodasjon betyr å "tilpasse seg til verden".

Reiserute som hukommelsestrategi

Da har tiden komt til kognitivismen og alt som foregår inne i hodet våres. Hva som egentlig foregår inne i hodet våres er vel umulig for oss almennlærere å forstå, men ved hjelp av forskjellige strategier, så kan vi hvertfall huske mer.

Da jeg vokste opp, så fikk vi ofte beskjed om å pugge regler til vi kunne stoffet, mens i dag så gikk det opp et lys for meg da jeg heller ble introdusert for teknikker/stragegier for å enklere lære stoffet.

Norgesmester i hukommelse, Oddbjørn By, har "rullet" på Newton den siste måneden. Her har han imponert med sine strategier som gjør det lettere å huske land, kort, ukedager osv. Når det kommer til geografi, så har jeg alltid prøvd å pugge hvert land, mens i dag så klarte jeg ved hukommelsesstrategi å lære de 14 største landene på 10 minutt. Strategien jeg brukte var å lage noe så enkelt som en reiserute. Jeg valgte en reiserute som jeg bruker hver dag og som jeg kjenner godt. Jeg visualiserte ruten og puttet landene inn på strategiske plasser for best mulig å huske de. Mitt første stopp på reiseruten var en full russ(for Russland) som stod på bussholdeplassen min, så gikk resten i tur og orden.














Grunnen til at jeg valgte å skrive om dette denne uken er at læring, om den blir presentert riktig, kan være både morsomt og enkelt. Jeg sier ikke at denne strategien kan bli brukt på alt, og heller ikke den passer for alle, men den passet for meg. Jeg har som sagt tidligere ikke vært interressert i geografi. Hovedgrunnen til dette er at jeg alltid har synes det har vært vanskelig å se et kart, for så å pugge landene. Jeg er ganske sikker på at om lærerne mine hadde presentert meg for alternative læringsstrategier den gang, så hadde de garantert klart å fange oppmerksomheten og interessen min for blant annet geografi.

Det ligger nok noe i det folk sier, at "det enkle er ofte det beste"

Behaviorismen

Denne uken har vi hatt en mer detaljert gjennomgang av Behaviorismen, og i den sammenheng så skal vi utdype våres tanker rundt dette grunnsynet.

Behaviorismen har sitt grunnlag fra starten av 1900-tallet. Denne læringsteorien legger til grunne for at læring er observerbare endringer i ytre adferd over tid. Tilhengerne av denne teorien mente at alle blir født uten kunnskap, men at alle kan lære seg alt.

Personlig synes jeg Behaviorismen som helhet er preget av "svart/hvitt" tenking, men samtidig så synes jeg den har punkter som jeg ser for meg å bruke i hverdagen. Med dette mener jeg at jeg nok ikke kommer til å følge teorien fullt ut, men ta i bruk punkter som "straff og belønning".

Etter min mening så brukes "straff og belønning" i alle sammenhenger i dagens samfunn. Jeg synes det er viktig å kunne gi eleven en "gulrot" om de er flinke eller klarer å nå et realistisk og forhåndsbestemt mål. Dette kan være alt fra å få se en film om man jobber bra, eller få en "opplevelse" om man klarer å oppnå noe. Når det kommer til straff så er jo det med modifikasjoner. Straffen i mine øyner vil være å ta fra de et gode. Dersom elevene ikke er flinke til å jobbe, så mister de også muligheten til å få se filmen som de skulle få se om de jobbet bra.

Om man først velger å ta i bruk straff og belønning, så er det viktig å være konsekvent i bruken av det. Om man lover noe, så må man holde det man lover, og om man mener at de ikke fortjener det, så er det viktig å ikke gi elevene "godet" likevel.

Man må som lærer eller i samarbeid med elevene, sette realistiske krav og mål som faktisk er mulig å gjennomføre/oppnå. Om man hele tiden setter urealistiske mål, så vil elevene miste troen på at de kan klare det, og på den måten gi opp.

Grunnen til at jeg mener at man kan bruke straff og belønning i skolen er at man kan få elever som individ og som gruppe til å yte mer. Jeg sier ikke at alt skal dreie seg om å få noe om man klarer å oppnå noe, men med moderat bruk, så vil man kunne skape en positiv effekt.

Klasserommet som læringsarena

Vi har denne uken diskutert hvordan vi kan gjøre klasserommet om til en god læringsarena. Vi har hørt skremmendes historier om dårlige lærere, men heldigvis har disse blitt oppveid av historier om gode lærere.

For å skape en god læringsarena, så tror jeg Inge Eidsvåg har mye rett når han sier "å være lærer handler først og fremst om å gi barn lyst til å lære og mot til å leve". For å kunne skape en god læringsarena så er det viktig at vi som lærere klarer å skape et læringsmiljø som smitter over på læringsviljen til elevene. En lærer kan gjøre mye bare ved å forandre på de fysiske forholdene i et klasserom. Man kan innføre klasseregler om hvordan det skal se ut, og man kan tilpasse vegger, pulter og stoler i forhold til elevene. Man bør også prøve så langt det er mulig å skjerme elevene fra ytre uro. Om man klarer dette, så vil man også kunne hindre indre uro i klasserommet. For å skape indre uro i klasserommet, så kan det være nok at noen elever ser en slåsskamp i skolegården.

Det er så klart ikke bare de fysiske forholdene som kan gjøre at elevene føler seg "fengslet" og umotivert. Væremåten og holdningen til læreren er nok det punktet som er mest vesentlig. Læreplanen sier at vi som lærere skal "være den forlenga armen til hjemmet når det kommer til oppseding av barna". Dette betyr at lærerjobben er mer enn bare å undervise, og jeg tror at dersom man ikke er glad i barn, så har man ingenting som lærer å gjøre.




Kanskje ikke den mest anbefalte måten å skape tillit mellom lærer og elev på?




En lærer kan få innpass hos elever ved å spille på lag med dem. Dette kan man få gjennom å være inkluderendes, bry seg om elevene som enkeltindivid, og ikke minst vise respekt for elevene. Dette betyr ikke at man skal være bestevenn og gi etter for alle ønsker og krav som elevene har. Det må aldri settes spørsmålstegn ved hvem som bestemmer i klassen. Læreren må sette rettferdige, klare og tydelige grenser for hva man som lærer synes er akseptabelt og ikke. Om man lykkes med å få respekt hos elevene, så vil jeg tro at om en elev har problemer, vil han velge å komme til deg som satt krav og forventninger til han, men samtidig viste han respekt.
Det handler om å "se eleven".

Jeg tror også det er viktig og hele tiden å være i forkant av situasjoner, og å kunne fange opp signaler på begynnende vansker. På denne måten vil man slippe å bruke tiden sin på "brannslukking", men heller på det skoledagen egentlig skal handle om, nemlig læringsutbytte for elevene. Om en lærer har full fokus på elevene, og alt begynner den proaktive tilnærmingen fra første skoledag, vil man nok kunne slippe unna en del problematiske situasjoner senere.

Det kan kanskje høres lett ut å skape en god læringsarena, men jeg tror ikke man blir den perfekte lærer over natten. Jeg tror man må gå mange ganger i "baret" før man nærmer seg den gylne formelen. Man må ikke glemme at læreren, som eleven, lærer etter hvert som veien blir til. Jeg tror det eneste som kan skaffe oss den perfekte læringsarenaen, er erfaring. Gjennom hele tiden å være observant og vurdere, vil man etter hvert finne ut hvilke metoder som virker og ikke virker. Elevene vil så klart alltid være forskjellige, men om man lærer å kjenne signalene, så vil man kunne slippe unna vanskelige situasjoner både for lærer, elev og klasse.

Avslutningsvis vil jeg si som Inge Eidsvåg, "du skal våge å være lærer"

Undervisningsplanlegging

Da nærmer det seg nok en gang praksis. Denne gangen skal vi delta mer aktivt i klassen, noe som er grunnen til at vi skal skrive våres tanker rundt hvordan vi vil planlegge undervisningen. Å planlegge undervisning er nok noe som vil gå lettere og ikke minst raskere etterhvert som vi bygger erfaringer, men pr dags dato og uten erfaringer i det hele tatt, så tar det nok en del lenger tid.

Gjennom tidene så har der vært forskjellige oppsett for hvordan man planlegger en undervisning. Noen har blitt kritisert for å være for enkel, mens andre for å være for detaljert. Modellen som blir brukt i skolen nå, og som har vært et pedagogisk fellesgods i mange år heter "didaktisk realasjonsmodell". Grunnen til navnet er at dersom man forandrer på noe, så vil dette ha innvirkning på alt det andre. Noen synes kanskje den er for detaljert, men i mine øyne så tar modellen de hensyn som trengs for å kunne gi elevene en god og lærerik utdanning.

Jeg er så klart inneforstått med at der ikke er noen oppskrift for hvordan man skaper den perfekte undervisning, men jeg synes relasjonsmodellen som setter eleven i fokus er bedre enn en modell som setter mål og lærer i fokus.

Modellen tar utgangspunkt i at ingen av kategoriene skal komme foran noen av de andre. Tatt dette i betrakning, så vil jeg nok uansett starte med å tenke ut hva målet med undervisningen skal være. Grunnen til dette er at det er lettere å ta hensyn til de andre faktorene om man vet hvor veien skal gå.

Faktorer man må ta hensyn til når man planlegger en undervisning er:

Læreforutsetninger: Her må man ta hensyn til hvilke forutsetninger både lærer og elever har. Dette kan være intellektuelle-, psykiske-, fysiske- og sosiale forutsetninger. Dette er forutsetninger som foranderes og modnes over tid, noe som betyr at læreren må være oppmerksom på, samt forandre seg i takt med denne utviklingen. Jeg synes Vigotsky forklarer disse forutsetningene når han sier at det er viktig at undervisningen ikke kommer utenfor "utviklingssonen" til elevene.

Rammefaktorer: Alle skoler har rammefaktoerer som lærere må ta hensyn til når de planlegger. Dette kan være faktorer som lover og læreplaner satt av myndighetene, ressurser på skolen som personell, utstyr og område. Hos alle skoler er der også gode gamle tradisjoner og vaner som man ta hensyn til. Rammefaktorer er ikke bare begrensende, men kan også lette læringsprosessen. Det er derfor viktig at vi ikke lar rammefaktorene begrense oss.

Faginnhold: Her må innhold velgest og tilpasses. Det er viktig at læreren klarer å skille ut hva som er viktig med tanke på hvilke læreforutsetninger elevene har. Ingen elever er like, og det er ikke sikkert at forlagshusene sitt forslag til pensum passer til akkurat dine elevers læreforutsetninger.

Arbeidsmåter handler om hvilke metoder man tar i bruk i undervisningen. Der vil alltid være forskjellige arbeidsmåter blant lærere, men at noen har suksess med sin måte, betyr ikke dette at den vil virke også for deg. Her er det viktig å hele tiden utvikle seg i takt med de erfaringene man skaffer seg.

Til slutt så er det viktig å ta en vurdering eller evaluering av undervisningen. Er målet nådd? Hva har elevene lært? Hva har jeg som lærer lært? Var der uforutsette faktorere som fikk innflytelse på hvordan timen uttartet seg? Dette er spørsmål man hele tiden må stille seg, og som igjen vil skape en god læringsprosess. Dersom man kontinuerlig vurderer, vil man også kunne utvikle seg i takt med elevenes utvikling.

Selv om dette er en god og detaljert planleggingsmodell, betyr ikke det, som nevnt tidligere, at den er komplett. Der finnes desverre ingen oppskrifter for hvordan man får den perfekt undervisning, men man skaffer seg nok et godt utgangspunkt om man klarer å skape et personlig forhold til elevene, samt være fleksibel og kunne improviserer om noe uforutsett skjer.

Pedagogisk grunnsyn

Slik jeg forstår pedagogisk grunnsyn, så handler det om de ideene og handlingene som ligger til grunn for mine pedagogiske handlinger. Dette kan eksempelvis være min relegiøse tro og livssyn, mitt politiske ståsted eller mitt livssyn.

Mine verdier og grunnsyn --> teorier --> handlinger.

I uken som har gått så har vi lært litt om de forskjellige grunnsynene. Man kan tenke seg at grunnsynene psykolanalyse og behaviorisme er to ekstreme og motsettende ytterpunkter, mens de to andre legger seg i mellom.

De forskjellige grunnsynene går kort fortalt ut på:

Psykoanalysen: Denne teorien er bygd på blant annet Sigmund Freud sine tanker og grunnsyn. Den er veldig individorientert og er opptatt av det indre sinnets krefter, både bevissthet og underbevissthet. Teorien mener at man kan skape konflikter og traumar på bakgrunn av tidligere erfaringer.
ID(Drifter - impulser -behov) blir satt opp mot Super-egoet (ubevisst og bevisst indre kontroll, samvittighet) som igjen danner Ego (fornuft og vilje).

ID vs Super-ego = Ego.

Behaviorisme: Teorien er bygd videre på spesielt Ivan Pavlov sin forskning. Behaviorismen forsket mye på dyr, og på hvordan de reagert på forskjellig stimulans. Det sentrale er vitenskapelig forskning på målbar synlig adferd, og ikke ”indre og usynlige kognitive prosesser”som hos psykoanalysen. Behaviorismen blir ofte vurdert til å ha et negativt menneskesyn, selv om de selv mener de er positive ved å mene at "alle kan lære alt".
Metoden "Straff og belønning" stammer fra denne teorien.

eks. på forskning: man ser på relative endringer av synlig adferd over tid.

Humanistisk psykologi: Teorien er bygd på bla annet Abraham Maslow sitt behovshierarki og setter det menneskelige i fokus. Teorien har et positivt menneskesyn og mener at mennesket er fra fødselen av godt, fritt og ansvarlig. Dersom vilkårene blir tilrettelagt så har mennesket evnen til å velge fritt og ta ansvar for eget liv. Teorien er "her- og nå" og fremtidsorientert, og ikke på fortiden som psykoanalysen.

Maslow behovshierarki mener at fysiske behov er viktigst:
1. Fysiske behov 2. Behov for sikkerhet 3. Sosiale behov 4.Behov for aktelse
5. Behov for selvrealisering 6 samvirke mellom behovene.


Økologisk eller systemperspektiv: Denne teorien ligger i grenseland mellom psykologi og sosiologi. Teorien bygger på at det er sammenheng mellom individ og aktivt miljø, og om f.eks. en familie svikter, så vil skolen komme inn og hjelpe til. Bronfenbenner mener at samfunnet er bygd opp som et nettverk, og at alle nettverk er avhengig av hverandre og jobber mot et felles beste.

Bronfenbenner modell mener at nettverket er avhengig av hverandre:
individ & jevngamle --> familie --> skole --> samfunn


Per dags dato så har jeg nok en eklektisk holdning med tanke på at der er elementer i alle grunnsyn som er verdifulle og nyttige tenkemåter i en pedagogisk hverdag. Jeg synes det er vanskelig å basere seg på bare et grunnsyn med den begrensende pedagogiske erfaringen jeg har per i dag.

Jeg er enig i at om dersom man ikke tilrettelegger vilkårene, så vil mennesket ikke kunne ta ansvar og velge fritt i sitt eget liv. Jeg mener også at vi alle er avhengig av hverandre og at dersom et ledd svikter, så vil dette ha betydning på nettverket rundt. Jeg har også tro på at tidligere erfaringer i ens liv har innvirkning på dagens situasjon, samt at det viktig å være "her- og nå" og fremtidsorientert. Således kan jeg foreløpig konkludere med at jeg henter elementene fra både humanistisk psykologi og økologisk eller systemperspektiv, samt psykoanalyse.

Hva i vente, vi er spente

Nok en nærmer seg slutten, og nok en uke er i vente. Uken som gikk var litt mer spennende skolemessig en vanlig. Vi hadde som oppgave i mattematikk å intervjue fjerdeklassinger, noe både jeg og ikke minst ungene syntes var morro. Det morsomste var nok å se hvor stort konkuranseinstinktet allerde er på barneskolen. Tenker da på hvordan de skjulte regnemåter og svar for hverandre med hånden. Uansett så var det godt å komme delvis i gang med det vi har i vente neste uke, nemlig praksis og kontakt med unger.

Praksisen neste uke er vel noe de fleste av oss har både gledd og grudd oss til. For meg selv så har tankene surret, og noen av tankene har vært: Hva har vi i vente? Hva om jeg ikke liker dette yrket i det hele tatt? Hva om ungene ikke liker meg, eller jeg ikke liker ungene? Har mye forandret seg siden sist jeg var på en barneskole?

Når de kommer til hva vi skal gjøre denne praksisuken, så er det heldigvis bare å observere og registere. Det at vi får en snill start som dette, fører nok til at ingen av oss kommer til å "rote" det til, og at vi fortsatt er "alle mann alle" mandagen etter praksisuken.

Uansett så blir det vertfall spennende å endelig få komme ut og "ta og føle" på yrket vi har startet veien mot.

Kvifor lærer?

Kvifor lærar? kvifor velge dette yrket som blir hetset mest av dei alle? Kvifor velge dette yrket som har mistet all status, det kan ikkje være for lønna?

Når eg står overfor slike spørsmål fra både kjente og bekjente, kan man egentlig begynne å lure på kva eg egentlig driv med. Ettersom spørsmåla kjem som perler på ei snor, og du føler du ikkje har nokon gode svar lenger, dukker det ene svaret som gir mening til det hele opp i hodet: barn, ungdom, glede og utvikling.

Det er kanskje klisjeaktig å si "å kunne få arbeide med barn og ungdom bør ansees som en gave", men til syvende og sist så er det nok få yrker som kan gi den samme gleden som man får ved å bli lærer.

Etter mange år i salgsbransjen kjem man ofte til eit metningspunkt. Dette metningspunktet nærmet seg for meg, noe som resulterte i spørsmålet, kva nå?
Mens eg nok ein gong leika meg med tanken om å bli lærar, ble det arrangert fotballskole der spillerne på a-laget skulle være instruktørar. Etter å ha fått veldig god kontakt med den yngre garden, og i tillegg satt igjen med ein utrolig god følelse da eg gjekk heim, bestemte eg meg for at dette må være noko for meg.

Eg veit at man vil ha oppturer og nedturer også som lærer, men om man kan seie til seg sjølv at man har gjort noe som har hatt en positiv innvirkning på nokon sitt liv, så bør det være god nok grunn uansett val av yrke. Det er denne gleden eg håper eg kan både gi og få ved å bli lærar.

På undervisningen i dag fikk vi presentert hvilke typer oppgåver ein lærar har. Når man ser på denne listen, så ser man at en lærar ikkje berre er ein underviser lenger, men så mykje mykje meir. En lærar har oppgaver som:

- Planlegging
- Oppdraging
- Undervisning
- Omsorg
- Skuleutvikling
- Samarbeid
- Administrasjon og leiing
- Spesielle tildelte oppgåver

Siden samfunnet krever meir og meir av skulen, så blir punktene over meir og meir vesentlige, selv om der fortsatt vil være punkter som vil være viktigere enn andre. Mens det tidligere har vært fokus på undervisning og læring, blir det i dag fokusert meir på punkter som omsorg, skuleutvikling og samarbeid. Kanskje er det derfor naturlig at vi har fått tittelen allmennlærar.

En lærer jeg husker godt

Som alle andre, så har jeg hatt både gode og dårlige lærere. Veivalget mitt, som forhåpentligvis fører til at jeg blir lærer, har ikke noe med at jeg har hatt en eksepsjonell lærer som har inspirert meg til dette valget, men jeg husker godt en lærer som var dyktig til å videreformidle og lære bort kunnskapen sin.

Denne læreren hadde jeg på ungdomskolen i engelsk. Som mange andre tenåringer så var jeg veldig opptatt av fotball og livet som fotballproff, noe denne læreren fikk oppleve gjennom samtlige stiler jeg skrev. Uansett type oppgave eller bestemte ord som stilen skulle inneholde, så endte jeg alltid opp med Leeds United og profflivet. Da læreren min også var veldig interressert i engelsk fotball, fikk jeg da så klart rettet opp i skrivefeil på stadioner. Husker fortsatt den røde streken som sa at stadioen heter "Elland Road" og ikke "Ellend Road".

Etter hvert som tiden gikk og stiler ble skrevet, så forsvant nok lærerens tålmodighet til denne typer stiler. Den siste fotballstilen jeg skrev fikk følgende oppsummering "Jeg vet godt du er interressert i fotball, men det må kunne gå ann å skrive om annet en Leeds og livet som proff".

Denne læreren kunne så klart mye mer enn bare å rette stiler. Han hadde også en fin måte å lære bort språk på. Jeg husker spesielt godt en type undervisningstype han brukte, noe som gikk ut på å trykke opp ark med populære sanger som manglet ord. Han satte så på kassettspilleren og lot oss lytte og finne ut hvilke ord som manglet i teksten. Selve læremåten er kanskje ikke unik, men det var en metode som fungerte for både meg og de andre i klassen. Grunnen til dette var nok at han valgte sanger som vi unge likte og som fikk oss til å bry oss litt ekstra.

Da han døde for en tid tilbake siden, kom jeg i snakk med tidligere elever av han. Vi hadde alle samme oppfatning om at han var en utrolig snill og dyktig lærer og at skolen skulle hatt flere som han.

Om jeg må velge ut en lærer jeg vil bli mest mulig lik, så faller nok valget på engelsklæreren som fikk oss engasjert i læring gjennom å vise interresse for våre interresser.